Det har tatt tid for Henry Parland å bli stemplet inn som en klassiker. Han har vært der hele tiden, men litt på siden av det – hva skal vi si: vanlige. Han var for kvikk, for smart, for kortdiktet, for ujevn? Ironisk? Kynisk? Noen snakket om overfladiskhet. Men poenget med diktene er at de med vilje holder seg på «overflaten». Diktene skal være korte. Det registrerbare, det gjenkjennelige, det filmatiske.