Ingen av dem som er opptatt av norsk politikk og samfunnsliv, kan unngå å ha fått med seg hva redaktør Bjørgulv Braanen mener om såkalt tiltakende juridifisering og den makt som ifølge ham både Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og Høyesterett de seneste årene har tiltatt seg. På den annen side kan heller ikke særlig mange ha blitt synderlig opplyst av hva Braanen har å gi til beste om disse temaene. Hans kritikk av at spørsmål som burde debatteres av folkevalgte, gjøres om til juridiske spørsmål – menneskerettslige eller grunnlovsrettslige – har alltid haltet og lidd blant annet av manglende forståelse av at den store majoritet selv i de mest velfungerende folkestyrer aldri formår godt nok å beskytte minoritetsgrupper, og at det blant annet derfor er nødvendig demokratisk å vedta visse juridiske instrumenter som gir disse beskyttelse.