Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Kunst

Noe nytt?

For modernistene var timingen viktig. At noe var nytt og usett garanterte for kvalitet. Men hvor nytt var egentlig det nye? Vi kunsthistorikere plasserer gjerne installasjoner, performancekunst og landscapeart i det tjuende århundre, men i boken «Norsk havekunst under europeisk himmel» viser forfatter Einar Sørensen at lignende fenomener har eksistert i snart fem hundre år. Hagekunsten hadde like høy status som arkitektur og billedkunst, og det fantes nesten ikke grenser for hvor store ressurser fyrster, aristokrater og rikfolk var villige til å bruke på sine hager. Arkitekter, ingeniører, kunstnere og en hel hær av hagearbeidere demmet opp elver, laget kanaler, anla fontener, plantet og sådde, og formet naturen som et eneste stort kunstverk, ofte inspirert av berømte landskapsmalerier. Men eieren av en vakker hage var ikke fornøyd før den også rommet spor av menneskelig aktivitet: Halvt sammenraste romerske tempelruiner ble bygget opp fra grunnen av, sammen med kinesiske paviljonger, mystiske grotter og koselige bondegårder. Ja, det fantes til og med dem som fikk anlagt en liten liksomlandsby eller to i hagene sin. I disse gigantiske installasjonene kunne man så oppleve liksombønder og eremitter, som rett og slett var skuespillere som agerte eneboere. En eneboer skulle sitte i en tarvelig eremitthytte med et kranium og timeglass på bordet foran seg, for på den måten å skape en melankolsk stemning av undergang og forfall, og minne parkens herrer og damer om at ingenting varer evig. Ikke en gang hagekunsten.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen