Ingen så noen særlig vits i å protestere på at jeg alt som 14-åring meldte meg ut av Staten og dens kirke. Mine nærmeste så hvordan deres eneste håp bare fortsatte slektens lastefulle småbrukergjæl, lakonisk akepterte de at jeg stivnakka begynte å drive med alt mulig, alt som sekstenåring blei jeg egenrådig nok en dreven vedforhandler, en sløy fugleburselger, kobbersamler, en dyktig unnasluntrer, storskryter, et halvkriminelt arbeidsjern som kjapt lærte seg kunsten å aldri å bli tatt eller mistenkt for noe, og disse i og for seg modernitetsbyggende egenskaper fikk meg til å forakte at som har med Norge og Staten å gjøre, nettopp fordi jeg kommer fra dette nokså uklart definert «området», kjennetegnet av sjølhjulpenhet, trass, manglende samarbeidsvilje, mistro mot alt som har med Norge, det norske og Staten å gjøre, hvor vi, de ytterst få gjenværende, vedble å eksistere i dette stedsutflytende «området» i form av en dyptgående inkonsistent småbrukervirkelighet, måtte klore oss fast med vår gjennomtrengende men ubrukelige intelligens, med alt sitt rot og sommel, med sin flertydige identitet.