Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Kunst

Leve? Dø?

Skal Nasjonalgalleriet leve eller dø? Det er spørsmålet som debatteres på Kunstnernes Hus i Oslo i kveld. Men i en viss forstand har Nasjonalgalleriet alltid vært døende. Jeg arbeidet der som museumslektor i ti år og elsket den litt forlorne stemningen av fordums prakt. Ikke minst i forhold til nyere gallerier, som med sine white-cube-konsepter ville framstå som vitenskapelig og nøytrale. Mens Henie-Onstad presenterte kunsten i et klinisk miljø, som om den ble framvist på et høyteknologisk laboratorium, vartet Nasjonalgalleriet opp med marmor, søyler, trappehaller og silketapeter. Mens moderne kunstgallerier sa «kunst er sannhet», sa Nasjonalgalleriet «kunst er skjønnhet». Men det var en skjønnhet på hell. Ikke bare fordi huset var tungdrevet med mugg, setningsskader og en griff (et fabeldyr) som en dag falt fra taket og holdt på å treffe en forbipasserende. Men også fordi selve ideen om det skjønne ikke lenger hørte hjemme i det gode selskap.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen