På mindre enn hundre år har russerne blitt utsatt for to politiske eksperimenter som i løpet av måneder snudde hverdagen deres på hodet: kommunismen og perestrojkaen. Begge endte i dass. Unnskyld vulgarismen, men etter å ha lest den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj’ tredje bok på norsk, «Slutten for det røde mennesket», utmerket oversatt fra russisk av Dagfinn Foldøy, framtrer mer dannede alternativer som malplasserte. For «det røde mennesket», alias «homo sovieticus», som Aleksijevitsj lar komme til ordet, snakker ikke fordi det er taletrengt, men fordi det pines av et raseri, en krenkelse, skuffelse, sorg som ikke er til å tie med. Her er kommunisten som selv ikke Stalins leirer klarte å frata troen på Den store saken. Partisanen som utkjempet en krig som kostet 28 millioner landsmenn livet, men likevel var offeret verdt fordi det reddet Det store fedrelandet. Eller rett og slett Jelena, 49 år gammel tredjesekretær i partiets distriktskomité: «Trodde jeg på kommunismen? Jeg må ærlig svare: Ja … Og det gjør jeg nå også.» Og på den andre siden av kjøkkenbordet – det stedet homo sovieticus alltid har snakket friest – venninnen hennes, Anna: «Jeg likte Gorbatsjov med en gang … Vi trodde at bussene allerede sto nede på gaten, de som skulle føre oss til demokratiet. Vi skulle bo i vakre hus …» Hvor de bussene tok veien, fikk venninnene fort erfare da visestatsminister Gajdar på nyåret 1992 slapp de frie markedskreftene løs på dem: «En boksering, en jungel … Tyvenes regime …» oppsummerer Jelena. Av denne nye hverdagen fødes russiske versjoner av «Jeppe på Bjerget», like urbane som rurale, men uendelig mer brutale. Jeppe drikker mer og mer, og det er han som banker Nille, ikke omvendt. Aleksijevitsj utbroderer fylla med Jeppes mangel på måtehold.