I Klassekampen 11. april gir en anonym dommer et hjertesukk på vegne av den norske narkotikapolitikken. Han/hun vil være anonym av frykt for konsekvenser for sitt ansettelsesforhold. Dersom vedkommendes ansettelse skulle komme i fare på grunn av denne artikkelen, har vi ikke reell ytringsfrihet i Norge. Det er ikke forbudt å mene det vedkommende mener. Andre med tilknytning til rettsapparatet har stått åpent fram med de samme oppfatningene. Jeg tillater meg å trekke begrunnelsen i tvil. Vi må ikke komme dit hen at anonyme innlegg fra maktpersoner blir en vanlig foreteelse, uansett hvilke standpunkter de måtte ha.