Mange har beklaget at nok et «énsaksparti» ser dagens lys. Mímir Kristjánsson går enda lenger og er bekymret for at den radikale venstresida skal drukne i «et grønt og rosa hav». At så mange, inkludert selverklærte feminister som Mimir, tror feminisme er én sak, viser tydelig hvorfor FI er nødvendig. Ut fra samme feilslåtte logikk er også Ap, SV og Rødt énsakspartier – de er jo alle tuftet på ideen om å forsvare arbeiderklassens interesser. Trenger vi virkelig tre partier for denne ene saken?