Kortprosasjangeren innbyr til en frigjort prosa, løsrevet fra roman- og novelleleserens forventning om plot og psykologi. Samtidig som sjangeren nærmer seg diktet går den – med sin mer essayistiske stil – klar av poesiens til tider påtrengende språkdunst. Gaute M. Sortland gir ut sin andre kortprosasamling under tittelen «Fotturar i Norge». Men friluftslivsentusiaster: hold an fyrverkeriet! Selv om Sortland også skriver om lengselen etter vidder og luftige tinder, er bokas anliggende først og fremst hvilke situasjoner disse tre ordene kan dyttes inn i. Fotturer i Norge gjenoppstår som Oddvar Brå, oppdrettslaks på rømmen, brunsneglegift, eller en plutselig skapning på dreieskiva til en keramiker: «Aldri før har han tenkt at ein Fottur i Norge kan gjerast i leire […] Han legg hendene sine rundt den kjølige skapningen og kjenner at konsistensen er så optimal at han kan forme Fotturar i Norge om til akkurat det han vil». Og det er nettopp hva Sortland gjør i «Fotturar i Norge», han trekker fotturer i Norge inn og ut av ulike sammenhenger, fram og tilbake mellom menneskeskjebner, som på rekke og rad skrives fram i dette knippet av litterære bagateller.