Janne Horgen Friberg har en tankevekkende kronikk i Klassekampen 19. mars der hun beskriver den meningsløse målstyringen innen psykisk helsevesen. Målene og rapportene blir viktigere enn pasientene, med påfølgende triste og absurde resultater. Det minner meg om en fordums opphetet Stalin-diskusjon, der femårsplanene ble drøftet. Da målene for produksjon av skruer ble satt til antall skruer, produserte fabrikkene hopetall av altfor mange og små skruer. Målsettingene ble overoppfylt til fabrikkledernes glede. Noe måtte gjøres; Målsettingen ble korrigert til antall tonn skruer. Nå ble det produsert få men store og tunge skruer. Igjen ble målsettingene overoppfylt og «alle» var fornøyde.