Dekken og Smører’n hadde hatt en fin dag. Vi så på dem fra andre enden av lokalet med avsky i preget, hat i blikket og forakt i vår kollektive intensjon. Jeg og Streken lå under bordet og slang i oss pommes frites-restene fra kveldens tidligere besøkende, og med en skrekkslagen intensitet prøvde jeg så godt jeg kunne å ringe Joker’n og spørre om en eller annen type hjelp, en anerkjennelse av at han forsto problemstillingen og kunne huske at vi levde.