Der jeg vokste opp i ei bygd i Troms, var klasseskillet enkelt slik det framsto for meg i femti/sekstiåra. VI ANDRE var i overveldende, lykksalig majoritet og egentlig syntes vi litt synd på ungene til øvrigheita, de såkalte «bedremannsbarn». Vi lekte fritt og støyende i fjell og fjære og utforsket seksualitetens førstefaser i låver og forlatte hus. Vi dyrka filmstjerner og sangidoler uten sensur, og framtida vår var en stjernestrødd vei mot Hollywood. En Talentspeider kunne vel like gjerne dukke opp på Samvirkelaget hjemme som i Los Angeles?