Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Under jorden

Helstøpt: Hos Ola Nilsson får myten om Orfeus og Eurydike nytt liv, langt under Stockholms gater. Som ådror av stilla silver, genom bergets mörker.

Anneli Jordahl

Iblant dukker det opp forfattere som føles helstøpte, selvsagte. Med det mener jeg en forfatter hvis stoff er så forankret i dem selv at det gløder når de skriver. De trenger ikke engang skrive selvbiografisk, men som leser aner man innsikter og erfaringer som blir bearbeidet og forvandlet til fortellinger som aldri føles søkte eller krampaktige.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Anmeldelse

Løgnhalsen i reiret

Naboskap: Det er lenge sia sist eg møtte ein så gjennomført usympatisk hovudperson i ein roman.

Steinar Lillehaug

Gjermund Gisvold

Gjøkungen

Roman

Tiden 2015, 158 sider

To kvinnelege emissærar ringer på hos Anton. Det er september, men så varmt at han «kan nesten høre fettet frese mens folk brunes». Dei vil snakke med han om frelsa, men han har stygge tenner, har ikkje vaska korkje seg sjølv eller husværet og har ingenting å byda på. Men emissærar gir jo ikkje opp så lett, og den yngste av dei vil gjerne komma attende:

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Anmeldelse

Den som går

Det vidunderligste: 136 år etter Ibsen skrev «Et dukkehjem» er det fortsatt vanskelig å få samlivet til å virkelig bli et ekteskap.

Ellen Engelstad

Mattis Herman Nyquist

Det er jeg som er Torvald

Roman

Aschehoug 2015, 206 sider

Hvorfor går egentlig Nora på slutten av «Et dukkehjem»? Fordi hun blir behandlet som et barn og fordi hennes ektemann virker mer opptatt av ære og av å holde maska, enn av henne og deres kjærlighet. Men lever ikke Torvald bare etter sin tids normer?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn