Jeg sitter og leser økonomitidsskriftet Kapitals liste over Norges 400 rikeste. Det for meg mest interessante ved den er at bortsett fra en håndfull blant dem på de aller øverste plassene – Fredriksen, Reitan, Thon, Andresen, Hagen, Røkke, Stordalen – vet jeg stort sett ikke hvem disse menneskene er. Og det burde jeg kanskje vite, for som Kapital selv skriver, er dette «en oversikt over privat eierskap, kontroll og makt i norsk næringsliv. 400-listen er altså like mye en studie i makt som i rikdom». Makt må jo interessere enhver på venstresida, men nei, jeg vet for det første ikke hvem som kontrollerer dette landet, og jeg vet heller ikke helt hvordan de gjør det.