Det er torsdag kveld i Oslo, der Susanne Sundfør entrer Sentrum Scene i mørk frakk og hatt. Hun sier ingenting. Setter seg bak tangentene og begynner å spille. Den første låta er en intro, nærmest uten scenebelysning og en godt forkledd hovedperson. Den andre låta fungerer som en forsiktig start på det som skal komme – kombinasjonen av Sundførs kunstneriske tilsnitt og skamløs popmusikk fra 80-tallet. Det hele virker nærmest som et norgesmesterskap i synth, med til enhver tid fire stykker på tangenter, og en hovedperson som vekselvis danser over og mellom tangentene.