Walter Benjamin tok sitt eget liv i 1940, på flukt fra nazistene. Han var på den tida overhodet ingen kjent skribent, men to av hans venner, som maktet å flykte, satte stor pris på ham: Theodor Adorno og Hannah Arendt. Ikke før i 1955 ga Adorno ut noen bind med hans skrifter, og det varte helt til 1969 før Arendt ga ut de første engelske oversettelsene. Omtrent på samme tid begynte det møysommelige arbeidet med å samle inn alt han hadde skrevet, som var spredt over nedlagte tidsskrifter og mer eller mindre forsvunne manuskripter, til noe som smått om senn har blitt 14 bind med samlede skrifter, og seks bind med brev. I 1975 fikk vi den første norske versjonen: Torodd Karlsten samlet noen av Benjamins tekster og ga boka navn etter den mest kjente: «Kunstverket i reproduksjonsalderen». Jeg vil tro det er den boka som oftest er lest i filler, i den gjennomsnittlige norske litteraturviterens bibliotek. Det er nemlig først og fremst litteraturvitere som har interessert seg for Benjamin, og det til tross for at han selv var like mye av en filosof, medieanalytiker, sosiolog eller teolog. Filosofene lyser med sitt fravær, med ett vakkert unntak: Tromsø-filosofen Dag T. Andersson, som har skrevet en rekke fine arbeider om Benjamin.