Under tv-sendingene fra massedemonstrasjonene i Kiev mot Viktor Janukovitsj’ regjering så vi igjen og igjen hvordan demonstranter rev ned statuer av Lenin. En lett måte å uttrykke sinne på: Statuene var i sin tid symbol på sovjetisk undertrykkelse, og med sin dominans overfor nabolandene ses Putins Russland som en forlengelse av sovjetisk politikk. Husk at det først var etter 1956 at Lenin-statuer begynte å dukke opp over hele Sovjetunionen. Fram til da var statuer av Stalin langt mer vanlig. Men etter at Krustsjovs kritikk av Stalin i 1956 – riktignok ikke offentlig, men «i skjul» på Kommunistpartiets 20. kongress – ble Stalin-statuer erstattet av Lenin-statuer i hopetall: Lenin ble bokstavelig talt stand-in for Stalin. Dette ble ytterligere klart etter endringene i 1962 av tittelhodet til Pravda, organet til Kommunistpartiets sentralkomité, som fram til da var prydet av portretter av Lenin og Stalin øverst i venstre hjørne. Kort tid etter at den 22. partikongressen tok offentlig avstand fra Stalin, ble hans profil ikke bare tatt bort, men erstattet av et nytt Lenin-bilde – slik at to identiske Lenin-bilder sto side om side. Med denne bisarre fordoblingen ble Stalin, i kraft av sitt fravær, på et vis enda sterkere til stede enn før.