Mamma har hatt kreft siden jeg var ti år. I grunnen har hun hatt kreft mye lengre, men det var i 1996 det ble alvor. Alvor i brystet, alvor i skjelettet, alvor i hjernen. De som ikke forstår ordet maktesløs, har aldri møtt kreften. Det er ingen som har skylda, ikke en gang fylla, det er ingen du kan klandre, ingen du kan banke. Det bare er sånn. Mamma er ikke som før. Det krever noe av et menneske å gå på morfin i ti år. Den moren jeg vokste opp med er borte. Ikke at det gjør noe, jeg var så ung da mamma ble syk at jeg knapt husker noe liv uten kreften. Mamma kan ikke sove en hel natt. Mamma klarer knapt å lese en hel bok lenger (kanskje er det derfor jeg skriver så korte bøker?). Det er nesten umulig for mamma å gå en hel dag uten å gå i kjelleren, uten å skjelle ut noen eller noe rundt seg, uten å skjelle ut meg. Alle sønner er smålige. Døtre er enda verre har jeg hørt. Vi skjemmes av foreldrene våre bare fordi de finnes. I aldersgruppen 13–29 er det hundre prosent oppslutning om at det menneskelige livet bare bør oppstå av seg selv, helst i et drivhus, slik at vi slipper litt for høylytte, litt for fulle, litt for brysomme voksne mennesker som kommer inn i klasserommet for å gi oss matpakke mens alle ser på. Jeg skjemmes av mamma. Noen ganger drar jeg ut på andre juledag for å se West Bromwich spille mot Stoke allerede 12.45, bare så jeg skal slippe å være hjemme. Den kampen må jeg få med meg, sier jeg til mamma. Så setter jeg meg på Dickens og drikker øl og sender meldinger til vennene mine og lurer på om de ikke er leie av familien sin de også. Man har ingen rett til å skjemmes av et menneske som har stått i kreften i ti år. For noen år tilbake fjernet jeg mandlene. Det var et smertehelvete, fortalte jeg mamma. Et smertehelvete? Fortalte jeg mamma det? Jeg er en idiot. Et smertehelvete, sa den friske sønnen til den dødssyke moren. Det er ikke det at mamma mangler galgenhumor. Når mamma er lei av å vente i sikkerhetskontrollen, fisker hun fram protesen sin, går ut av køen og roper "Hei, jeg har kreft! Slipp meg forbi!" mens hun vifter med juksepuppen i en fullstappa avgangshall. Skal man dø, kan man i alle fall ha det gøy mens man gjør det. Da mamma fikk brystkreft, dro jeg og pappa på ferie. Ingen fortalte meg noe, jeg var jo bare ti år, men vi var reisende i kreftens ærend. Mamma ville ikke at jeg skulle se henne dø. Så da ble det guttetur, som pappa sa mens han slo meg litt for hardt over skuldrene. Bare oss gutta, sa han, og gråt ikke, hvorfor gråter aldri fedre? Er vår generasjon den første som gråter? Gråt de aldri, mennene som fikk konene sine voldtatt av vikinger? Felte han aldri en tåre, Putnam, da Amelia Earhart forsvant? Pappa gråt aldri. Han drakk i stedet. Og vi kom hjem og mamma var i live og pappa var glad og jeg var glad og det var livet vi feiret. I noen år, så fikk mamma kreft igjen. Uhelbredelig denne gangen. Forstår du hva det betyr, Mímir, uhelbredelig? Ingen mennesker forstår det, ville jeg svare legen, men han var vel ikke i humør til å få veslevoksne svar fra tenåringer som drømte om å bli poeter. Noen ganger tenker jeg at mamma burde skrive selvhjelpsbøker. "Tenk positivt!", "Slik lever du med kreften!", "En dødsdom er ikke døden!". Men noen ganger tenker jeg også at det er best for mamma å bare dø. Hun sier det selv, når glasset er halvtomt, at hun ikke har noe mer å leve for. Utenom meg da, og jeg er vel ikke egentlig noe å leve for sånn som jeg holder på. Tankene går, tankene løper, det er andpustne tanker hver gang hun ikke svarer med en gang. Er det nå det skjer? Det nummeret fra en fastlege på Hundvåg, er det den telefonen? Og jeg håper selvfølgelig at det ikke er den telefonen, fordi vi kranglet sist vi snakket, og jeg vil ikke at hun skal dø fra meg midt i en krangel, jeg vil ikke at hun skal dø fra meg på mitt verste, jeg vil at hun skal dø fra meg når jeg er på mitt beste, jeg vil at hun skal dø når jeg er på tv, når jeg lanserer bok, når jeg vinner en fotballkamp, jeg vil at hun skal dø med et smil om munnen og med en tanke om at dette gjorde jeg i alle fall riktig, den sønnen ble det i alle fall noe av. Nordmenn har ikke lett for å snakke om følelser. Det er kanskje også like greit. Men døden banker på døren til alle familier før eller siden. Derfor er det greit å vite at det faktisk er mulig å leve med den. mimir.kristjansson