Det er en vanskelig sjanger. Når noen stiller meg spørsmål på scenen, i det som nå kalles bokbad, prøver jeg så godt jeg kan å svare på de spørsmålene, og er gjerne med på et resonnement eller to som virker fornuftige, og noen ganger kan jeg også personlig få mye ut av ei sånn forestilling, kanskje tenke høyt om visse sider ved forfatterskapet eller om litteratur generelt for første gang. Det har skjedd ved flere anledninger. Og det er ikke noe jeg er redd for lenger, som jeg var det før. Men når jeg står sånn helt aleine foran et publikum, som forventningsfullt eller ikke så forventningsfullt, venter på de kloke orda jeg skal si om bøkene mine, da oppdager jeg, at jeg egentlig ikke har så mye å si om dem. Det jeg mener, er at jeg får ikke til å fortelle noe om handlinga i dem, hva de handler om, og hvorfor de i så fall handler om nettopp det de handler om. Jeg husker det ikke engang, jeg blir svar skyldig. Og karakterene, som de heter nå, i stedet for personer; publikum vil at jeg skal si noe mer om dem, ting som ikke står i boka, men det kan jeg ikke, de er jo ikke virkelige personer, de fins ikke utafor bøkene. Det er hele poenget. Bøkene mine ble som de ble og ingenting mer. De fantes ikke, og så ble de til, og nå er de kommet under min radar, som PST ville sagt det.