* Margaret Thatcher er død og i Storbritannia går diskusjonen høyt om hennes ettermæle. Samtidig har det vært en like opphetet debatt om hvordan man skal forholde seg når politikere og statsledere dør, i dette tilfelle når de møter døden lenge etter at de har avsluttet sitt politiske virke. På det spørsmålet finnes det ikke noe endelig svar, og for mange briter, ikke minst alle dem som ble rammet av hennes politikk, var hun så forhatt at vi ikke ser noen grunn til å kritisere deres forbitrede sinne og deres opplevelse av avmakt da de ble trampet ned av Thatcher og alt hun representerte. Vi ser heller ingen grunn til å moralisere over at noen tok seg et ekstra glass champagne da de fikk høre nyheten om hennes død. Det å snakke rosende og pent om folk etter deres død, nærmest uansett hva de faktisk representerte og gjorde mens de levde, finner vi både uhensiktsmessig, uholdbart og umoralsk. Politikere og statsledere som man har kritisert på det sterkeste mens de levde, bør kritiseres også når de dør. De som vil kle seg i sørgeflor og gråte ved forhatte statslederes båre får gjøre det, men vi velger så langt vi formår å si det samme om folk både før og etter deres siste åndedrag.