IDEER: Katastrofeelskerne som nå nynner med på Europas svanesang, kjenner ikke kontinentets styrker, skriver Hans Magnus Enzensberger.

Krise? Hvilken krise? Kafeer, restauranter og uteserveringer er godt besøkt, på tyske flyplasser må de feriereisende presse seg forbi hverandre, man hører om rekordomsetninger i eksportindustrien og om synkende arbeidsledighetstall. Det er som om tilstanden til den Europeiske Union bare er noe som foregår på tv. Gjespende tar folk notis av politikernes ukentlige toppmøter og ekspertenes forvirrende krangling. Det virker som om det hele finner sted i et retorisk ingenmannsland fullt av uforståelige språkregler som ikke har noe å gjøre med hverdagen i den såkalte livsverdenen. Det er åpenbart få som innser at de europeiske land allerede en god stund nå ikke har blitt styrt av demokratisk legitimerte institusjoner, men av en rekke forkortelser som har tatt deres plass. Veien videre er det EFSF, ESM, ESB og IMF som bestemmer. Og kun eksperter er i stand til å skrive ut disse akronymene. Hvem som avgjør hva og hvordan i EU-kommisjonen og eurogruppa, er det også bare de innvidde som forstår. Alle disse innretningene har til felles at de ikke forekommer i noe lands grunnlov, og at ingen velger har noe han eller hun skulle ha sagt i deres beslutningsprosesser. Det er skremmende å se med hvilken sinnsro innbyggerne på vårt lille kontinent har akseptert sin politiske ekspropriasjon. Det kan være fordi det dreier seg om en historisk nyvinning. I motsetning til revolusjonene, statskuppene og militærkuppene den europeiske historien er rik på, skjer det nå lydløst og uten bruk av vold. Dette er det originale med denne maktovertakelsen. Ingen fakkeltog, ingen marsjer, ingen barrikader, ingen panservogner! Alt utspiller seg i fred og ro på bakrommene. Det er ingen som reagerer på at det på bakrommene ikke blir tatt hensyn til avtaler. Eksisterende regler, som nærhetsprinsippet i Romatraktaten, eller bailout-forbudsklausulen fra Maastricht, blir opphevet helt etter deres eget forgodtbefinnende. Prinsippet pacta sunt servanda – «avtaler skal holdes» – anses som en tom frase, som noe en eller annen juridisk pessimist i antikken tenkte ut. Avskaffelsen av rettsstaten blir helt åpent proklamert i ESM-avtalen. Beslutningene som tas av de ledende medlemmene i denne redningsorganisasjonen er folkerettslig umiddelbart virksomme og ikke avhengig av samtykke fra noe parlament. De kaller seg, slik det også var vanlig å gjøre det i de gamle kolonimaktene, for guvernører, og er, akkurat som direktørene, ikke ansvarlige overfor noen offentlighet og skylder den ingen regnskap. Tvert imot, de er ettertrykkelig forpliktet til hemmelighold. Det minner om Omertà, mafiaens æreskodeks. Våre gudfedre er fritatt fra enhver rettslig eller lovmessig kontroll. De nyter et privilegium ikke engang en sjef for Camorra har: den absolutte strafferettslige immunitet. (Slik står det i artikkel 32 til 35 i ESM-avtalen.) Med dette har den politiske ekspropriasjonen nådd sitt foreløpige høydepunkt. Den startet mye tidligere, seinest ved innføringen av euroen. Denne valutaen er et resultat av politisk hestehandel, der alle de økonomiske forutsetningene for et slikt prosjekt har blitt møtt med likegyldighet. Ubalansen mellom de deltakende økonomiene, svært ulik konkurranseevne og eskalerende gjeldsbyrder har blitt ignorert. Heller ikke tok planen om å homogenisere Europa hensyn til de historiske forskjellene som finnes mellom kulturer og mentaliteter på kontinentet. Etter kort tid ble de avtalte kriteriene for å få bli med i eurosonen knadd som plastilin ut fra hva man fant hensiktsmessig, med den følgen at land som Hellas og Portugal ble tatt opp, på tross av at de mangler de mest elementære mulighetene til å hevde seg i valutaunionen. I stedet for å innrømme konstruksjonens medfødte svakheter og korrigere dem, insisterer redningsmennene på å fortsette den utstakede kursen for enhver pris. Den gjentatte påstanden om at «det ikke finnes noe alternativ» fornekter sprengkraften som ligger i de økende forskjellene mellom de involverte nasjonene. Allerede i flere år har følgene vist seg: Splittelse i stedet for integrering, forbitrelse, fiendskap og gjensidige anklager i stedet for forståelse. «Hvis euroen mislykkes, mislykkes Europa.» Med dette latterlige slagordet skal et kontinent med en halv milliard innbyggere dras med i eventyret til en isolert politisk klasse, som om to tusen år bare er en parentes sammenliknet med en nylig oppfunnet papirpenge. Med den såkalte eurokrisa kommer det tydelig fram at den politiske ekspropriasjonen av borgerne ikke er slutten. Den fører, helt logisk, til den økonomiske ekspropriasjonen. Først da, når de økonomiske kostnadene kommer opp i dagen, vil det bli klart hva dette betyr. Menneskene i Aten og Madrid vil først da ta til gatene, når de bokstavelig talt ikke lenger har noe annet valg. Det vil også skje i andre regioner. Det er likegyldig med hvilke metaforer politikken smykker seg, om den døper sin nyeste bytting «redningsskjerm», «bazooka», «tykke Bertha», «eurobonds», «fiskal-, bank- eller gjeldsunion» – når folk må grave dypt i lommene, vil de våkne fra sin politiske siesta. Da aner de at de før eller seinere må stå til ansvar for alt redningsmennene har stelt i stand. Antallet tenkelige utveier er i denne situasjonen begrenset. Den enkleste måten å avvikle gjeld, så vel som sparepenger på, er gjennom inflasjon. Men også skatteøkninger, pensjonsavkortinger og avgifter kommer i betraktning, tiltak som allerede er tatt i nærmere ettersyn av de politiske partiene og som finner tilslutning alt etter hvilke preferanser partiene har. Til slutt kommer også enda et middel i betraktning: valutareformen. Dette er et velprøvd middel som straffer småsparerne, skåner bankene og fjerner statsbudsjettenes forpliktelser. En enklere vei ut av problemene er ikke i sikte. Alle de forsiktig antydede løsningsmulighetene er til nå med hell blokkert. Snakket om et Europa i to hastigheter har forstummet. Foreslåtte opt out-klausuler ble aldri tatt med i avtalene. Men framfor alt har europapolitikken hånet nærhetsprinsippet, en idé som er alt for innlysende til at den noensinne ble tatt seriøst. Den går ut på verken mer eller mindre enn at det fra kommunen til regionen, fra nasjonalstaten til de europeiske institusjoner, er den mest borgernære instans som skal regulere det den er i stand til, og at et høyere nivå kun skal bli overlatt reguleringsmyndighet dersom dette ikke kan bli utført av nivåene under. Dette har alltid, viser unionens historie oss, vært et tomt prinsipp. Hvis ikke hadde ikke Brussel så lett tatt farvel med demokratiet, og europeernes politiske og økonomiske ekspropriasjon ville aldri ha gått så langt som den har i dag. Dystre utsikter, med andre ord? Gode tider for katastrofeelskere, som ikke bare maler opp banksystemets sammenbrudd og de gjeldsbelastede statenes konkurs, men aller helst verdens ende samtidig! Men, som de fleste dommedagsprofeter, gleder disse sannsigerskene seg antakelig for tidlig. For femhundre millioner europeere vil ikke gi opp uten motstand, slik deres redningsmenn med sine favorittslagord «Det finnes ikke noe alternativ til oss» og «Hvis vårt prosjekt mislykkes, mislykkes Europa», tror. Dette kontinentet har tidligere igangsatt, gjennomlevd og overvunnet helt andre og mye blodigere konflikter enn dagens krise. Uten kostnader, konflikter og smertelige innskrenkninger vil det ikke være mulig å rygge ut av de blindveiene disse umyndiggjørende ideologene har kjørt oss inn i. Panikken er i denne situasjonen den verste rådgiver, og de som stemmer i svanesangen for Europa, kjenner ikke kontinentets styrker. Som Antonio Gramsci har sagt det: «Intelligensens pessimisme, viljens optimisme.»