«Kjernen i hans vrangforestilling er at han skal berge oss alle fra undergang i en kamp mellom det gode og det onde. Han har et ansvar og kall til å bestemme hvem som skal leve og dø. Ansvaret er forankret i en overordnet posisjon.» I møte med denne diagnosen fra psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim i Breivik-saken føler jeg det begynner å glippe, som om vi befinner også på et slags ytterpunkt av den menneskelige erkjennelsen. Det er nesten som et fikserbilde, der man gjennom et sekunds blunking plutselig ser et helt annet motiv enn det man først så. Går man tankemessig langt nok i én retning, kan man møte det helt motsatte, kanskje slik enkelte unitarmenigheter gjorde da de drev sin religiøse erkjennelse til et punkt der det ikke fantes noen gud, og der, akkurat i det punktet, møtte de ateistene som fra den motsatte kanten lette etter mening, ånd og sammenheng i tilværelsen. Her var det bare en tynn erkjennelsesmessig hinne som skilte gudstro og ateisme. I Breivik-saken gjenfinner jeg dette punktet i møtet mellom psykiaternes sykdomsdiagnose og troen på at Breivik er styrt av den politiske overbevisningen om islamsk invasjon og en kommende borgerkrig. Det skal ikke mer enn en ørliten tankemessig forskyvning, en «blunking», før man kan bytte ut psykiaternes påstand om sykelig vrangforestilling med en forklaring om hellig politisk (eller religiøs) overbevisning. I psykiaternes diagnose fyller sykdommen og «vrangforestillingene» ut hullene, det vi ikke forstår; i en alternativ forklaring er det menneskets evne til å overbevise seg selv (og andre) om at det har et hellig kall som forklarer, slik for eksempel forfatteren Mattis Øybø i siste nummer av Bokvennen snakker om «den langsomme prosessen som får en gruppe til å utvikle seg til massemordere». Om en bok om al-Qa’ida han har lest sier han: «Sakte, men sikkert forstår leseren hvordan de fortolker teksten, flytter perspektivet litt, og litt til, og igjen og igjen, og plutselig sitter man der i cockpiten med tårnene foran seg.»