- Hacking gir prisen legitimitet | Klassekampen

Dagens leder

* I helgen kom nyheten om at to nordkoreanske studenter ikke får avslutte sine IT-studier ved Universitetet i Stavanger. De to studentene skulle etter planen starte på sin doktorgradsutdannelse i høst. De to var del av en gruppe på fire nordkoreanske studenter som for noen år siden tok masterutdannelse i det samme fagfeltet i Stavanger. Studentene ble invitert i vår etter at saken var klarert med Utenriksdepartementet. Men i september kom kontrabeskjeden. «Vi har fått beskjed om at disse to personene ikke vil få oppholdstillatelse i Norge», sa utdanningsdirektør Kristofer Henrichsen ved Universitetet i Stavanger til NRK.

* Tidligere i høst ble det kjent at iraneren Shahram Yazdanpanah måtte avbryte sine studier i satellitt-teknologi ved Høgskolen i Narvik etter råd fra Politiets sikkerhetstjeneste. Yazdanpanah hadde akkurat fullført et ettårig kurs i norsk språk, kultur og samfunn, da han fikk beskjed om at oppholdstillatelsen hans var trukket tilbake. Yazdanpanah har en bachelor i romforskning fra Iran, og planen var å ta mastergraden i Norge og bosette seg her siden han har slektninger i landet.

* Vi har nettopp bak oss en opphetet diskusjon og strid om akademisk boikott av Israel. I denne debatten kom det mange og store ord om hvor avgjørende forskningens frihet og akademisk dialog over landegrensene er. Men begge disse sakene viser at UD og etterretningen nærmest på egen hånd, og uten politisk debatt, har iverksatt en akademisk boikott av Nord-Korea og Iran. Det er på ingen på akseptabelt, og bidrar til isolasjon, både av landene og deres innbyggere. Vi har merket oss at Marianne Harg, presidenten i Tekna, fagforeningen for akademikere innen teknologi og naturvitenskap, har reagert på at norske myndigheter har nektet studenter fra Nord-Korea og Iran å studere i Norge, det samme har rektor Jarle Aarbakke ved Universitetet i Tromsø og utdanningsdirektør Kristofer Henrichsen ved Universitetet i Stavanger gjort. Likevel kreves det nå en mye sterkere opinion for at slagordene om akademisk frihet ikke bare skal være tomme ord og et skalkeskjul for kaldkrigspolitkk.

Av Bjørgulv Braanen

I morgen blir Ian Hacking tildelt Holbergprisen for 2009. - Hacking gir prisen legitimitet hos naturviterne, sier professor Ragnar Fjelland.

Var Holbergprisen likevel ikke død?

Tre år er gått siden professor Jon Elster erklærte den da tre år gamle Holbergprisen død. Vinnerlista besto av navnene Julia Kristeva, Jürgen Habermas og Shmuel Eisenstadt, og mens få betviler Habermas’ posisjon som en av vår tids innflytelsesrike intellektuelle, var Kristeva «en notorisk fransk sjarlatan» mens Eisenstadt «tilhører B-laget av internasjonale statsvitere», stadig ifølge Elster.

Fysikk og filosofi

I morgen deles prisen ut for sjette gang. Jon Elster skriver i en e-post til Klassekampen at han ikke kjenner årets prisvinner Ian Hackings arbeid godt nok til å uttale seg - men professor Ragnar Fjelland ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen mener det er liten tvil om at Hacking vil gi Holbergprisen større tyngde også hos naturvitenskapsfolk, og i så måte kan bygge bro mellom det som ofte blir omtalt som «de to kulturer».

- Hacking kan skrive med like stor tyngde om fysikk som om filosofi, sier Fjelland, som selv skal introdusere Hacking under Holbergsymposiet som arrangeres på Universitetet i Bergen i dag.

- Denne sommeren og høsten har vært preget av den såkalte «kulturkampen» i akademia, hvor flere har tatt til orde for at postmodernismen kan erklæres død en gang for alle, og at naturvitenskapen heretter vil tillegges større vekt. Hvor ville Hacking stilt seg i en slik diskusjon?

- Ian Hacking har hele tida vært opptatt av å understreke at vitenskapen er menneskenes verk. Men han mener likevel ikke at alt er sosial konstruksjon. For ham er det heller et spørsmål om empiri. Når feminister kritiserer vitenskapen for å være frambrakt av hvite, middelaldrende menn, vil Hacking si at hvordan dette er frambrakt, og hvilke konsekvenser det har, må undersøkes konkret.

Konservative filosofer

Vitenskapsfilosofien har tradisjonelt vært konservativ i den forstand at den har forsvart nærmest alt naturvitenskapen står for, mener Fjelland, som forteller at de mer kritiske vitenskapsstudiene vokste fram nettopp på grunn av den sneverheten.

- Her har Hacking vært en formidler. Det eneste stedet jeg kan se at han eventuelt har noen motstandere, må være i den «reine» filosofien. For å si det slik: Det finnes en lang tradisjon i filosofien som tror at filosofer kan uttale seg om vitenskap uten å kunne noe som helst om det. Hacking har derimot - helt fra sin første bok - tatt utgangspunkt i problemstillinger vitenskapsfolk selv har sett på som viktige.

Ikke minst har Hackings arbeider om statistikk og sannsynlighetsberegning gitt oss en bedre forståelse for statistiske metoders forutsetninger og begrensninger, mener Fjelland.

- Hacking viste hvordan statistikken var med på å heve statusen til vitenskaper som medisin og geologi gjennom å gjøre dem mer «eksakte». Samtidig har det også ført til mer ukritisk bruk av statistikk - noe som ofte gjør nytteeffekten noe diskutabel, uttaler han.

Professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo Lars Mjøset sier til Klassekampen at Hackings store styrke som vitenskapsfilosof er at han leter han etter den fornuftige kjernen både i natur- og samfunnsvitenskapen.

- Det vanligste for vitenskapsfilosofer er jo å beskjeftige seg med naturvitenskapen. Færre driver med samfunnsvitenskap og humaniora. Derfor hersker det på dette fagfeltet gjerne en oppfatning om at det er naturvitenskap som er vitenskap.

Samtidig har disse filosofene gjerne et litt idealisert bilde av hva som foregår i naturvitenskapen, tror Mjøset.

- Hacking har derimot en grundig interesse for hva forskerne egentlig gjør når de forsker, og er opptatt av hvordan god vitenskap blir utført. Absolutt ingen med primærreferanse til naturvitenskapen vil avskrive Hacking, sier han.

Av Sandra Lillebø