Terror uten skrekk?

«Ulrike Maria Stuart»Av Elfriede JelinekOversatt av Elisabeth Beanca HalvorsenRegi og bearbeidelse: Melanie MederlindScenografi: Katrin NottrodtVideodesign: Boya BøckmanNationaltheatret, Amfiscenen Premiere 28.09. Burn warehouse burn står det på ryggen til skuespillerne – når bokstavene på de hvite genserne stilles i riktig rekkefølge. Det skjer i et dansopptrinn i Nationaltheatrets oppsetning av «Ulrike Maria Stuart», og må være en allusjon til varehusbrannen i Frankfurt i 1968. Det var prosessen etter varehusbrannen som brakte Andreas Baader og Gudrun Ensslin i offentlighetens lys for første gang. Og skulle bli et skjebnemøte for de to kvinnene som er hovedpersonene i Elfriede Jelineks stykke: Gudrun Ensslin og Ulrike Meinhof. Men danseopptrinnet kan også tolkes som en metafor for hvor vanskelig det er å stabilisere bokstavene, språket og ordene, i Jelineks tekst og gi den «mening». «Ulrike Maria Stuart» er en kolportasje av ulike tekster. Stykket er basert på dokumentarisk materiale om Røde Armé Fraksjon (RAF), men som det framgår av tittelen er Friedrich Schillers drama «Maria Stuart» også en viktig assosiasjonsramme. Som i den tyske uroppførelsen av stykket (Hamburg, 2006) løser regissøren Melanie Mederlind noen ganger Jelineks «språkflater» eller såkalte «monstertekst» opp i korte sekvenser som likner revynumre. Andre ganger skaper hun situasjoner som har et tilnærmet realistisk preg. Det siste har kanskje sammenheng med et «oversettelsesproblem» denne forestillingen sliter med.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen