Ekspeditrisen, kledt i rosa: – Kaste selv eller kaste her? Kunden:– Kaste her, takk. Ekspeditrisen:– Ja, den er nydelig du. Den har jeg også kastet en gang! (Kunden betaler, ekspeditrisen kaster.) Ekspeditrisen: – Neste! Denne absurde replikkvekslingen er tatt ut av en av de seks falske reklamefilmene filmskaperne Lilja Ingolfsdottir og Sara Eliasen har laget i forbindelse med den såkalte Handlefri-kampanjen, som de også er initiativtagerne til. «Handlefri» skal være en slags bevegelse som skal få folk til å bli mer bevisste sitt eget forbruk. Ingolfsdottir og Eliasen har jobbet intenst med dette i mer enn to år, og strevet belønnes nå med at kinoene, TV2 og Flytoget denne uken viser antiforbruks-filmene» til et bredt publikum. – Vi ønsket å formidle et viktig tema på en appellerende måte. En moraliserende pekefinger vil som oftest prelle av, sier Eliasen til Klassekampen. I tillegg til filmene, vil det som del av kampanjen være ulike arrangementer over hele landet: sånn som kunstutstillingen «Handlerom» i Oslo, byvandring uten shopping i Bergen og gatekonsert i Fredrikstad. Utenfor Oslo City skal psykologistudenter snakke om psykiske konsekvenser av overforbruk – nettopp på «Verdens kjøpefrie dag», nå på lørdag – en årlig internasjonal tradisjon initiert av miljøbevegelsen og andre ideelle organisasjoner. Mange av samarbeidspartnerne til Handlefri, som Adbusters, Grønn Hverdag og Fremtiden i våre hender, er også engasjert også her. Hvor går grensa? Eliasen opplever en økende bevissthet rundt konsekvensene forbruk har på miljøet. – Flere og flere ser nå sammenhengen mellom personlig forbruk og degradering av miljøet i andre og fjerntliggende deler av verden, sier hun. En av dem kampanjen har klart å engasjere, er Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi. Lørdag kåserer han om livskvalitet. – Vi vet jo allerede at materielle ting ikke har noen betydning for vår livskvalitet. Men noe av det jeg lurer på, er hvor grensa går: Når har vi så mye at det ikke betyr noe for oss om vi får mer? Svaret gir han selv, og sier han tror dette har mye med fordeling å gjøre. – Det komparative perspektivet er viktig. Meningen med livet – Hvorfor er ikke vi i «verdens rikeste land» tilfredse? – Jeg tror det går mye på at vi ikke har opplevelsen av å være med på et kollektivt prosjekt, å være del av noe som er større enn oss selv. Det er banalt, men det fortjener å bli sagt. Han trekker litt på det. – Meningen med livet er å få lov til å gjøre vanskelige ting. Professoren setter pris på hvordan initiativtakerne har klart å spille på de rette strengene for å få oss til å reagere. – Filmene får oss til å føle oss litt teite. Det er tilfelle for meg også, sier han, og innrømmer: – Jeg er nok ikke noe forbilde med min livsstil. Han mener poenget må være å sørge for at det skjer kollektive endringer. Det er ikke nok at én melder seg ut og lever et helgenaktig liv i skogen, understreker han. Kopierer USA – Hvis man kjøpte litt mindre, kunne man kanskje heller fått varer av bedre kvalitet, sier kunstner Knut Bry, som deltar på utstillingen «Handlerom» i tomt butikklokale i Folketeaterpasasjen – sammen med blant andre Pushwagner og andre kunstnere fra Norge, Storbritannia og Sverige. Etter flere år i utlandet mener Bry å observere at vi nordmenn er mer opptatt av å kjøpe mest mulig billigst mulig, enn det våre europeiske naboer er. – Det ser ut til at vi i Norge for en hver pris må adoptere det dårligste av amerikansk forbrukskultur. Masseforbruket er jo et typisk amerikansk fenomen. Vi ser det i Europa også, men ikke i like stor grad, sier Bry. Og nordmenn er altså verstingene blant europerne, mener han. – Vi er for rike. Vi vasser i ting, vi drukner i ting. Selv om vi ikke får vist fram mer enn ett hus og én bil av gangen, ser nordmenn ut til å mene at vi må ha tre av hver. – Hvorfor skal kunstnere engasjere seg mot forbruk? – Noen må jo gjøre det! Og jo flere vi er, jo bedre er det.