Det voldsomme tilbakeslaget av religiøst fundert hat og vold, koblet med enorme pengesummer og moderne logistikk, gir oss en følelse av at religionen er på vei til å slå tilbake en sekulær utvikling som har preget Europa og USA i hele den moderne tidsalder. Daglig er nyhetene fulle av fantaster som står bak enten de mest avskyelige voldshandlinger eller de mest hårreisende hatkampanjer. Spesielt skremmende blir det politiske bildet når Torbjørn Jagland og Carl I. Hagen ber om fatwaer for å bekjempe volden og hatet. Politikere bør holde seg til politikk og agere ut fra en politisk overbevisning. Er det nå slik at sekulariseringen har tatt slutt og at religionen vil komme tilbake som normgivende for alle handlinger? Skal vi si farvel til toleranse og liberale tanker og basere vårt forhold til omverden på om de skulle ha en annen fortolkning av treenighetslæren eller Jesu natur, slik Umberto Eco mesterlig fremstiller det i «Baudolino»? Mange prøver å omfavne «kristne verdier» som motvekt til de islamistiske. I vår sekulære arv kan vi finne prinsipper som taler for inkludering av mangfold og toleranse for annerledes troende. Tanken om religiøs toleranse mellom folk slo igjennom i Europa med freden i Westfalen etter 30-årskrigen i 1648. Prinsippet om at det er opp til det enkelte statsoverhodet å bestemme hvilken tro som skal gjelde, er paradoksalt nok hjørnesteinen både til nasjonalstaten og religiøs toleranse mellom folk. Dette la videre grunnen for samfunn som kunne bygges opp uten å måtte inkludere religiøse hensyn i lovgiving og institusjonsstruktur, slik opplysningstenkerne ønsket. Kjennetegnene på en sekulariseringsprosess er at religionen får en stadig mindre innflytelse i samfunnet og det sosiale liv. Det er vanlig å skissere en sekulariseringsprosess som tredelt: sosial differensiering, sosietalisering og rasjonalisering. Med sosial differensiering menes at det oppstår nye klasser, yrker og roller i et samfunn. Sosietalisering betyr at storsamfunnet – som oftest nasjonalstaten – stadig trenger dypere inn i enkeltmenneskenes liv og skaper en gjensidig avhengighet mellom stat og individ. Med rasjonalisering menes en prosess der det sosiale livet organiseres på stadig mer formålsrasjonelle måter. I Norge har vi for eksempel sett dette gjennom at prester ikke lenger er lærere og at konfirmasjonsundervisningen ikke er en del av den offentlige skolen. Man ser det også i at velferdsstaten stadig finner nye områder av individenes liv å legge føringer på – nå sist ved forslaget om skolemåltider i det offentliges regi – og ikke minst den krampaktige hånden som verner statskirken. Tanken om likhet for loven og likebehandling av like tilfeller, det vil si nedbrytingen av medfødte privilegier og forskjeller, er et resultat av rasjonalisering. Motstand mot sekularisering skjer vanligvis gjennom to sosiale fenomen: Kulturelt forsvar og kulturell endring. Med kulturelt forsvar forstås et folk eller et samfunn som blir hardt presset utenfra av noen med forskjellig religion, og der religionen blir tegnet på forskjellen mellom den truende og de truede. Eksempler på dette er sjiamuslimene i Sør-Irak som ble slått i hartkorn med iranerne av den sunni-dominerte kretsen rundt Saddam Hussein under Irak-Iran-krigen på 80-tallet, og de katolske irenes opposisjon mot protestantiske briter fra slutten av 1500-tallet og framover. Et annet eksempel er reaksjonen som kom på at amerikanske stryker fikk bruke saudiarabisk jord i krigen mot Irak i 1991. Med kulturell endring forstås et folks ankomst til en ny kultur – eller det religionsvitere kaller diaspora etter jødenes babylonske fangenskap. Eksempler på dette finner vi i innvandringen til USA på 18- og 1900-tallet der de etniske kirkene tilbød trygge og kjente rammer og en myk innføring til en fremmed kultur. Vi har også det samme fenomenet med innvandring fra muslimske land til Norge og Storbritannia. Brorparten av de islamske forsamlingene i Oslo er organisert etter etnisk tilhørighet. Akkurat som det var ved innvandringen til USA for 100 år siden. Slike diasporamenigheter har en tendens til å bli mer konservative enn menighetene i hjemlandet.