Mao sliter litt med populariteten for tida, og da tenker jeg ikke bare på nettbokhandelen. I den siste biografien om mannen blir han presentert som djevelens inkarnasjon på jorda og får skylda for flere dødsfall enn noen har drømt om å tillegge ham tidligere. I Hans Petter Sjølis «Mao, min Mao» er det våre hjemlige pekinesere i AKP som står i fokus, om enn i et litt mer nysgjerrig og ikke så demoniserende lys som det formannen har blitt stilt i. Skytset står vel litt i forhold til den ikonografiske stausen, og jeg har ennå til gode å se noen gå med retroriktige t-skjorter med Pål Steigan på brystet. Mao-biografien til Jung Chang kan vel på mange måter ses som et oppgjør med den delvis fredede statusen Mao lenge har hatt. Som Che har han i Vesten i større grad overlevd som t-skjorteemblem enn politiker, og denne litt distanserte og klamme omfavnelsen har selvfølgelig vært provoserende for ei som har kjent kulturrevoulusjonen nært inn på livet. Det er i det hele tatt mye å si om konsumkulturens omfavnelser av gamle politiske symboler, men det er vel ennå slik at det bildet vi har av gamle diktaturer og kommunistiske fyrtårn i varierende størrelser, i stor grad er preget av hvordan disse symbolene faktisk ble brukt. Megalomane statuer og de voldsomme portrettene som preget plasser og bygninger er slike markører. Dette er noe som er fremmed for oss, som med en gang skaper distanse. Og når disse bildene fyker over tv-skjermen, føles det så langt unna vårt trygge lille sosialdemokrati. Slik foregår det ikke her! tenker vi. Når jeg så sitter på jobb og ser ut av vinduet, begynner jeg likevel å lure. Der har en av disse drøye fire meter høye relamedildoene fått plass, og selv om jeg selvfølgelig er glad for at dette ikke er viet et voldsomt nærbilde av Erling Lae, så blir det vel ganske klart for meg at administrasjonen her i byen bare har valgt en annen avgud vi kan dyrke istedenfor en eventuell diktator. At vi har valgt markedet framfor en konkret og visuelt lett gjenkjennbar enehersker er vel et slags uttrykk for liberalismens store teoretiker John Adams' begrep om den usynlige hånd som styrer utviklingen hvis alt får flyte fritt etter markedskreftene. Her jeg sitter og ser ut av vinduet er ikke akkurat usynlig ordet som melder seg. Eirik Bø er litteraturviter og arbeider i bokhandelen Tronsmo