Å ta ting som en selvfølge. Eller, som en veldig kjær venn av meg pleide å si til meg, «sånn kan det gå». Jeg sitter på flyplassen i Bagdad mens jeg venter på at mitt lille 20-seters propellfly fra Flying Carpet Airlines skal ta meg hjem til Beirut. Men min lokale irakiske stasjonsbestyrer, herr Ghazwan, har ikke møtt opp som han pleide å gjøre. Uten ham kan jeg ikke gå inn i avgangshallen eller sjekke inn.