Høyre sliter i valgkampen og får 15,1 prosent oppslutning på den siste partimålingen, godt under nivået fra både forrige fylkestings- og stortingsvalg. En av årsakene, som mange kommentatorer har påpekt, er at Carl I. Hagens ultimatum overfor Kjell Magne Bondevik har fått stor oppmerksomhet og derfor stilt Høyre og Erna Solberg i skyggen. Det kan det være mye riktig i, men det er også et faktum at Høyres politikk rett og slett er vanskelig å selge om dagen. Regjeringens hovedkurs – skattelettelser til de rike, nedbygging av velferdsstaten, svekkelse av arbeidstakernes faglige rettigheter, konkurranseutsetting og privatisering – vekker ikke mye entusiasme, heller ikke blant mange av Høyres tradisjonelle støttespillere. Derfor har vi også sett en del spektakulære utmeldelser av partiet i denne valgkampen. Ingen partier vinner valgkamper med slagord om «mer til de rike» og «ja til økt fattigdom». Derfor forsøker også Høyre å framstille seg som forkjemper for det gode og rettferdige. Problemet er bare at de fleste nå har konkret erfaring for hva Erna Solberg og Høyre virkelig står for, samtidig som Ap i praksis har vunnet debatten om skattelettelser, og spesielt Jens Stoltenberg har stor overbevisningskraft når han argumenterer for at Høyres skattemilliarder bør kunne brukes til mer fornuftige formål. I denne situasjonen har KrF for et øyeblikk seilt opp som den mest effektive forsvareren av regjeringens politikk. Partiet satser på å drukne sannheten om regjeringens markedsliberalistiske hovedkurs med bøtter av vaniljesaus om fattigdomsbekjempelse og bistand. Så langt har det gitt partiledelsen litt nødvendig selvtillit, selv om KrF fremdeles ligger an til å gjøre et møkkavalg. Men arbeidsdelingen mellom Erna Solberg og Kjell Magne Bondevik – også kalt Dr. Jekyll & Mr. Hyde – er likevel litt av en genistrek. Høyre og Solberg har fullstendig kontroll over den økonomiske politikken, mens KrF og Bondevik tar seg av den retoriske omsorgen for de som rammes. Men Høyre rammes nå av at det tross alt er litt mer takknemlig å snakke om omsorg for de svakeste, enn å forklare hvorfor økte forskjeller er bra.