Rett skal være rett: I dag var det ikke dem. I dag var det en jente og en gutt fra Hydro som delte ut brosjyrer om at de feirer hundreårsdagen sin med å arrangere konsert med aha i Vigelandsparken, med filmmusikken fra Ringenes Herre m/Sissel Kyrkjebø og de allestedsnærværende Ravi/DJ Løv som oppvarming. Litt snertne brosjyrer: Vigelandstatuer med skinnarmbånd, plutselig flashback til den dritrå «Take on me»-videoen og 1985 eller når det var. Men, altså, ikke i dag, men veldig mange andre dager treffer jeg dem i området mellom SevenEleven i Brugata og de morgentrøtte måkene på Vaterlandsbrua: Damene fra Jehovas Vitner. Alt annet enn morgentrøtte, der de overrasker meg med sine «vil du ha med noe å lese på?» mens de holder ut sine bunker med Vakttårnet. For det første: aldri menn, alltid kvinner. Dernest: aldri én og én, alltid, flere, minst to, ofte tre. Aldri sprer de seg ut over, og prøver å nå flere om gangen, slik jeg som god organisasjonsaktivist har lært som regel nummer en for god løpeseddelutdeling, neida, alltid står de i en klynge. Til nå har jeg aldri skjønt hvorfor – Jehovas vitner er en av få kristne organisasjoner som deler ut blekka på gata, de er tydeligvis opptatt av å nå ut til folk, så hvorfor klumper de seg sammen? Nå har jeg skjønt det: De kjeder seg, rett og slett, de gidder ikke helt å dele ut, de vil heller stå i en klynge og prate om den siste boka til noen, eller sist de var i Marka, eller om skjørt på tilbud på HM eller om en slektning som har fått baby – om vanlige ting. Og hvem kan klandre dem, i finværet? Men særlig effektiv misjonering, er det ikke.