Leserne vet sikkert svaret. Spørsmålet om økonomisk system er ikke et valgkampspørsmål. Norge skal fortsatt være et kapitalistisk land med en omfattende markedsøkonomi. Om folk skal få jobb skal fortsatt avgjøres på markedet. Om folk skal få mat skal avgjøres på markedet. Om folk skal få bolig skal avgjøres på markedet. Om folk skal få tilgang til kulturelle opplevelser, skal avgjøres på markedet. Slik kan vi fortsette fra område til område. Betyr det at folk støtter de kapitalistiske ordningene og jubler over konsekvensene av kapitalismen? Nei, heller tvert om. Samfunnskritikken på enkeltområder har knapt vært sterkere. Folk krever at det må gjøres noe med fattigdommen i den tredje verden. Når 1,2 milliarder mennesker lever på sultegrensa, mens noen millioner andre samtidig lever i grenseløs overflod, skaper det både harme, og det reises krav om at noe må gjøres. Når meldinger kommer om at jordas ismasser smelter, eller at Sibirs permafrost for første gang smelter, og at dette kan få uante klimatiske konsekvenser, går det en uhygge gjennom oss og vi krever at noe må gjøres. Når vi hører om uverdige forhold for gamle på sykehjem, eller om folk med psykiske lidelser som ikke får hjelp, krever vi at noe må gjøres. Slik kan vi fortsette.