Du kan bla til neste sideBla med piltastene

En Utflukt til Tangen

Mina Hauge Nærland

I sitt parerende innlegg den 5. august om Utflukts antidesignnummer, ser vi Karl-Fredrik Tangen komme gående mot oss i en farlig stil som nødvendigvis må ende i grøfta. Klakkerende med sjumilsstøvler og flere armlengders avstand mellom seg selv og bladet han myser usikkert mot, skjener han i rasende fart inn i en lokal Nille-filial, og rekker så vidt å klappe betjeningen på skulderen før han skyter ut igjen som ei nipsbehengt kule. «Ordet design har blitt devaluert, jeg så det på Nille og jeg ser det i bladet deres», stønner hodet hans fra grøftekanten. I flyktig ferd glapp Utflukt mellom fingrene på Tangen, vi plukker det opp for ham, hvorpå en klam Tangen-hånd velger å gripe tak i – ah, ikke bladet – men oss, som han stabler seg på beina ved hjelp av, før han gnir den verste dritten vekk fra øyenvippene med den hvite kanten på en ellers svært så rutete papirbit. Papirbiten veiver han så over hodet en stund, for deretter å brette den omhyggelig sammen. «Hva var det der?» spør vi Tangen. «Sosioraster», roper Tangen selvsikkert tilbake.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

– Skaff oss nyttige kapitalister

Anders Horn

Norsk næringspolitikk tar ikke høyde for at Norge må være ledende innen teknologi og innovasjon, dersom vi skal opprettholde et høyt lønnsnivå, mener sosial- og siviløkonom Erik Reinert. Han er kritisk til at norske politikere ikke våger å satse penger på innovasjon, i frykt for økt inflasjon, og han mener man alt for sjelden stiller spørsmålet om hva slags næringsvirksomhet som er bra for Norge. Reinert vil ha norske virksomheter bort fra masseproduksjon med prosessinnovasjoner, og over til teknologi som skaper produktinnovasjoner. Da, mener han, må mer av oljefondet investeres i kunnskap og utvikling, og mindre i andre lands virksomheter.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Folkvord lyver

Jon Eirik Lundberg

I en kronikk i Klassekampen den 6. august spør Erling Folkvord om Hiroshima er glemt. Det vil si, først og fremst i tittelen. Resten av kronikken handler mest om alt annet enn Hiroshima, så for Folkvords vedkommende er svaret i hvert fall et ubetinget ja. Fremfor å holde seg til emnet, langer Folkvord ut etter henholdsvis intervensjonen i Bosnia (bombingen av det serbiske artilleriet som beskjøt Sarajevo), utkastelsen av Bin Laden-støttende Taliban og naturligvis avsettelsen av vår tids Hitler-inkarnasjon, Saddam Hussein. Det er riktig, som Folkvord skriver, at disse operasjonene har kostet menneskeliv. Men de har også reddet menneskeliv. Jeg jobbet i min tid for Manpower, på en montasjefabrikk. Fyren ved bordet ved siden av meg var bosnier. Fra Sarajevo. Når vi snakket om de amerikanske bombeflyene fikk han tårer i øynene. Ikke av sorg, men av glede! Akkurat som den gang da flyene fylte himmelen, og bombene regnet over de serbiske kanonene. Ifølge Erling Folkvord var det forbrytersk av USA å redde min kollega og hans naboer. Jeg får lyst til å spørre: Hvorfor var det egentlig det, Erling?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn