«Theory is always for someone and for some purpose. All theories have a perspective. When any theory (…) represents itself, it is the more important to examine it as ideology, and to lay bare its concealed perspective.» Sommerens feminismedebatt i Klassekampen har minnet meg på dette berømte utsagnet fra den kanadiske statsviteren Robert Cox. Ordskiftet som ble utløst av Cathrine Holsts kritikk av feministiske forskere, har vært interessant – både som feminismedebatt og som vitenskapsteoretisk debatt. Et viktig innlegg kom fra Mia Berner og Tore Næss, som i Klassekampen 10. august etterlyser mer «-isme»-forskning, og peker på at søkelyset som er reist på feminismeforskningen også bør rettes mot andre forsknings- og fagfelter: «Problemområdene er mange og en uro som den Cathrine Holst har gitt uttrykk for skulle behøve granskes og diskuteres på en bred og saklig grunn (…)», skriver de to. Feminismeteori hører med blant de samfunnsteoriene som ikke er en del av «kunnskaps-establishmentet». Feministisk teori og forskning skiller seg ut, og er sårbar og lett å angripe. Ikke bare på grunn av det perspektivet denne forskningen hviler på – kvinnefrigjøring og likestilling – men også fordi feminismeteori delvis tilhører retninger som har gjort opprør mot tradisjonelle vitenskapsteoretiske idealer, både om objektivitet og «sannhet», og skillet mellom hvordan verden er og hvordan en ønsker at verden skal være. Også feminismeteori og kjønnsforskning skal og må være gjenstand for kritisk debatt. Men enda mer presserende er det å rette et kritisk søkelys på teorier og forskning som tilhører – og former – det rådende ideologiske og vitenskapsteoretiske hegemoniet. Et konkret eksempel – der mitt eget lille hjemsted tjener som et slags «speil» – kan synliggjøre behovet for mer «-isme»-forskning, og, sagt med Cox' ord, nødvendigheten av å granske teorier «og blottlegge deres skjulte perspektiv». Liberalisme er en -isme som etablerer en rekke forutsetninger og verdier om hvordan individet er og hvordan det handler. Sentralt står individualismen og oppfatningen om at individet er en egoistisk nyttekalkulerende rasjonell aktør, som søker å maksimere sin egennytte. Basert på disse forutsetningene er det utviklet en rekke politiske ideologier og vitenskapelige teorier. Blant sistnevnte er Garrett Hardins teori om allmenningens tragedie, som «viser» hvordan allmenningsressurser alltid vil overbeskattes. Forklaringen bygger på at det for den enkelte aktør vil være rasjonelt å øke sitt eget uttak på en måte som vil lede til overbeskatning og ruin for alle. Det er denne teorien som anvendes som sannhetsalibi verden over, når fiskeressurser privatiseres gjennom ulike former for omsettelige fiskerettigheter. Også i Norge. I stortingsmeldingen «Strukturtiltak i kystfiskeflåten» (mars 2003) skriver Fiskeridepartementet: «Den økonomiske teorien viser at de problemer som oppstår når det gjelder fordeling og beskatning av fiskeressursene er et utslag av det vi kaller ‘allmenningens tragedie’. (…) Konsekvensen av dette blir at det er et mål for hver enkelt å få mest mulig ut av ressursen i dag.»Her er både liberalismens forutsetninger om individet og Hardins teori anvendt som «sannheter» om hvordan verden er. Privatisering av fiskeressurser har overalt medført støy og motstand der dette er introdusert, det være seg i Island, Norge, Sør-Afrika, Danmark, Canada eller USA. Derfor har bare dette kunnet la seg innføre når det har oppstått alvorlig svikt eller nedgang i fiskebestandene (som av myndighetene selvfølgelig forklares ved hjelp av Hardins teori). Men så snart privatiseringen og rettighetene er etablert, ønsker fiskerne – det vil si de som er igjen, og de som har kjøpt opp naboens kvoter – at ordningen ikke bare opprettholdes, men gjerne også at omsetningen gjøres friere. For systemet har etablert en helt annen logikk som endrer fiskernes identitet og relasjon til både andre fiskere og det samfunn han eller hun lever i. Denne logikken er identisk med antakelsen om individet som egoistisk og nyttemaksimerende. Systemet tvinger fiskeren til å forfølge sin egeninteresse. Dette blir det eneste rasjonelle. Slik «bekreftes» både liberalismens individforståelse og Hardins teori. I Norge ble privatiseringen av fiskerettigheter i kystflåten gradvis innført siden 1990. Men de dysfunksjoner som systemet åpenbarer i alle flåtegrupper, som økende fiskepress og synkende lønnsomhet, besvares av myndighetene med mer privatisering og økt omsettelighet. Mer Hardin. Mer egeninteresse. Som i stortingsmeldingen. Det lille fiskerisamfunnet jeg lever i, kunne aldri eksistert dersom vi bare var drevet av å maksimere egeninteresse. Dette er åpenbart for alle som bor her. Uten at vi står på coop'en og drøfter Hardins forutsetninger. Anvendelsen av Hardins teori og den nye logikken som er påtvunget oss, gjør at vi har stadig mindre, både av fisk og rettigheter. Hva gjør vi så – når vi står ribbet tilbake; uten fisk, uten fiskere, uten fiskebruk? Den mørkeblå professor Hannesson ved Handelshøyskolen i Bergen vet råd: Fiskeripolitikken må løsrives fra sosiale og distriktspolitiske anliggender. Hardins teori og metodiske forutsetninger er imøtegått fra ulike vitenskapelige hold. Hvorfor kommer ikke teorien i miskreditt, slik Holst frykter at kjønnsforskningen skal gjøre? Hvorfor får dennes teoriens «sannheter» være gjeldende – på tross av dysfunksjonene? På tross av de ikke-falsifiserbare utsagnene teorien bygger på? Fordi alle teorier om samfunnet er for noen og tjener bestemte formål. Fordi Hardins teori fremmer interessene til sterke og mektige aktører. Fordi Kjell Inge Røkke – i ly av Hardin – kontrollerer en stadig større andel av de nordnorske fiskerettighetene. Derfor gjelder Hardins teori. Som tidligere leder av Danmarks fiskeriforening Bent Rulle sier det: «Fiskeren er mishandlet og utnyttet i et økonomisk spill. Rederne handler kvoter.» Det finnes opp til flere sannheter.