I Klassekampen tirsdag 16. august holder Lars Gule i Human-Etisk Forbund (HEF) fast at sekulariseringen ikke er noen myte, og angriper det som han nærmest kaller en ønsketenkning fra de kirkelige miljø her til lands; at Norge ikke er så sekularisert som mange vil hevde. Jeg ønsker ikke her å gå inn i en debatt omkring selve sekulariseringsprosessen. Det som likevel bør holdes fast her, er at noen lettvint ensidig analyse av dette komplekse fenomenet ikke kan sies å være godt nok. Dette uavhengig av om utspillene enten kommer fra Janne Haaland Matlary eller Lars Gule på den andre sida. Her kan det imidlertid nevnes at det synes for meg som Gule gjør seg skyld i en reduksjonisme i det at han alt for lettvint årsaksforklarer den religiøse vekst i den tredje verden ensidig med en demografisk utvikling. Jeg mener det likevel er grunn til å reagere når det virker som Gule forsøker å sette opp kunstige skillelinjer mellom den progressive delen av det kirkelige miljø (ved en enkel generalisering) og venstresida. Det synes nærliggende at det faller Gule tungt for brystet at Klassekampen i den senere tid har hatt grundige og opplysende kirkepolitiske reportasjer. Den kjensgjerning at det finnes unge kristne som allierer seg med venstresida, og som innehar en maktkritisk og samfunnskritisk perspektiv, passer heller ikke inn i Gules og HEFs ønskebilde av en ensidig konservativ kirke. Nei, det er tydelig at Gule og HEF ønsker seg tilbake til en tid der kirke og venstresida var bitre fiender. Så synd at dette skjema ikke passer inn i vår postmodernistiske tid, der allianser skapes på tvers av religiøse skillelinjer, der felles kamp mot høyresidas/karismatiske miljøers såkalte verdier bør står i fokus.