Alvor og Jalla

Guri Kulås20. august 2005

2005 er eit stort merkeår også i norsk film.

Tett på samfunnssmerten

Susanne Hedemann Hiorth20. august 2005

De første regissørene med innvandrerbakgrunn debuterer med norske spillefilmer i år. Nye innfallsvinkler kan bidra til at smertefulle konflikter i Norge når det store lerretet.

Et påfallende trekk ved norsk filmbransje er at alle tilsynelatende er på fornavn med hverandre. Som utenforstående trenger du ikke snakke lenge med enkelte garvede filmarbeidere før du får høre et og annet om filmene til «Vibeke», «Sølve» eller «Pål». Men i det siste har Vibeke, Sølve og Pål fått selskap av Khalid, Hisham og Nour-Eddine. I 2005 skjer det noe historisk nytt i norsk film; tre store norske spillefilmer er laget av regissører med ulike former for innvandrerbakgrunn.

Den siste modernist?

L. Audun Bråten20. august 2005

Alvor, ubehag og moralisme: Michael Hanekes filmer er unike i dag fordi han er den eneste auteuren som driver et prosjekt for å avsløre mediets rolle i et kaldt samfunn.

Når Michael Hanekes nye film «Skjult» har Norges-premiere under filmfestivalen i Haugesund, kan vi vente oss et kompromissløst blikk på menneskelig fremmedgjøring og samfunnsmessig kollaps. Haneke, som har studert psykologi, filosofi og teater ved universitetet i Wien, instruerte teater og gikk gradene med tv-filmer, før hans alvorstyngede intellekt ble reflektert på det store lerretet. Allerede i debuten «Det syvende kontinent» (1989) viste Haneke at han ikke var interessert i å presentere uproblematisk eskapisme med oppskriftsmessige handlingsforløp og moralske løsninger. Filmen tar for seg en families selvmordspakt, der kone og mann tar med seg den intetanende datteren i døden. Haneke nekter å gi oss informasjon som kan forklare selvmordene i klare ordelag, men beslutningen er likevel ugjenkallelig, kald og kalkulert – akkurat som Hanekes filmer.