Jabaliya, sa fotografen, han ville ha oss med til hjemstedet sitt: Gazas største flyktningeleir, et av verdens tettest befolkede områder, en forstad til Gaza By, 120.000 sjeler, de fleste under 18 år. De er stuet inn med sine familier i små skjeve skur i plank og mur, i flere etasjer, bygget fra 1948 eller fra 1967. Vannet deres er levert av tankbiler fra FN, maten er fra FN, skolemateriellet fra FN og Saudi Arabia. I Gaza bor det 4700 palestinere per kvadratmeter, i Jabaliya bor de enda tettere.«Amerikii, amerikii». Derfor skriker ungene etter meg, anklager meg for å være amerikaner, en forhatt israeler, eller bare en utlending som ikke bryr meg om hvordan de bor. Derfor kaster de stein etter meg, som treffer i lårhøyde, som treffer kameraet og hånda som holder skriveblokka. Det er nøyaktig ett år siden jeg ble steinet av barn i førskolealder i Jabaliya. Siden den gang har de gjennomgått en beleiring, flere militæroperasjoner. De har opplevd å få sine skoler og barnehager skutt i filler av israelernes Apachehelikoptre, sine lekestativer – og lekekamerater – knust av stridsvogner. Og som israelske kommentatorer registrerte tidligere denne uka; de viser liten medfølelse eller forståelse for sine jevnaldrende i de israelske bosettingene som de siste dagene har måttet forlate hjem og lekepark.