Vi ser ofte at metaforen smeltedigelen blir brukt om USA. Uttrykkets opphav føres ofte tilbake til den jødiske dramatikeren Israel Zangwill. I 1908 skrev han skuespillet «The Melting Pot». Egentlig er det eldre. Franskamerikaneren Guillaume-Jean de Crèvecoeur stilte i boka «Letters from an American Farmer» (1782) spørsmålet: Hva er en amerikaner, dette nye mennesket? Det viktigste kjennetegnet var at amerikaneren hadde lagt fra seg alle gamle europeiske fordommer og skikker. USAs alle raser, det gjaldt bare hvite europeere, skulle smeltes om til en ny menneskerase. Fremmedfrykt har en lang tradisjon i USA. Da hungerskatastrofene i Europa i 1840-årene førte til en sterk økning av immigrasjonen, ble irer og tyske katolikker møtt med stor skepsis. Den viktigste grunntanken for The Know Nothing-ideologien, basisen for innvandringsmotstanden, var at protestantismen definerte det amerikanske samfunnet. Katolisismen representerte ikke verdier som den jevne amerikaner satte høyt. Antallet immigranter varierte i takt med konjunkturene. Oppgangstider betydde økt etterspørsel etter arbeidskraft. I nedgangstider måtte de som allerede var i USA kjempe om jobbene med hundretusenvis av nykommere hvert år. Slik kom de økonomiske forholdene, da som nå, til å prege synet på og holdningene til nye innvandrere. Fremmedfrykten fikk ny næring i forbindelse med det som er kjent som The New Immigration fra slutten av 1800-tallet. I perioden 1820-60 kom 95 prosent av immigrantene fra Nordvest-Europa. Etter hvert ble landene i øst og sør også viktige rekrutteringsområder. Immigrantene derfra utgjorde flertallet i perioden 1900-20. Samtidig nådde immigrasjonen et omfang den tidligere aldri hadde hatt, med nesten ni millioner i årene 1900-10. Den tilsynelatende åpenheten til nykommerne fortsatte å være rasemessig selektiv. Etter yankeenes syn hadde flertallet av nykommerne verken «riktig» religion eller rase. Innvandringsmotstanderne sto på for å få til begrensninger. Kampen for kvotereguleringslovene, den første ble gjort gjeldende i 1921, varte i 30 år. Da Zangwill, som jo selv var immigrant, skrev sitt skuespill, kom det altså i snitt én million immigranter til USA hvert år. I skuespillet får vi en beskrivelse av mottakssenteret Ellis Island i New York. Her hersket det en babelsk forvirring blant femti ulike grupper immigranter, med femti forskjellige språk, femti forskjellige historier, intriger og rivalisering. Men det var håp. Opp i smeltedigelen med dem: tyskere og franskmenn, irer og englendere, jøder og russere. «God is making the American.» Ennå var ikke den riktige amerikaneren skapt. Han var fortsatt i smeltedigelen, men ut skulle det komme et menneske som framsto som en fusjon av alle raser, kanskje den kommende supermann. Når alt kom til alt så viste det seg at den nye amerikaneren likevel ikke var så ny. Han skulle være hvit og helst protestant. Zangwills visjoner ble for mange vel ambisiøse. Da var det mer realisme i å gjøre nykommerne så like «oss» som mulig. Virkemiddelet ble et sterkt amerikaniseringsprosjekt, med president Theodore Roosevelt som en viktig forkjemper. Han slo fast at i USA var det ikke rom for bindestreksamerikaneren. All troskap skulle gå til USA. Etniske grupper som nektet å la seg assimilere i det amerikanske samfunnet, ble utsatt for sterk kritikk. Amerikaniseringen ble ytterligere forsterket i forbindelse med første verdenskrig. Immigranter med tysk bakgrunn ble sett på med særlig skepsis. Kvotelovene skulle ikke bare redusere volumet på immigrasjonen, men også sørge for at antallet fra de minst ønskede grupper, les raser, ble lavest mulig. Det var ikke noe å si på at USA måtte sette i verk tiltak for å begrense innvandringen, skriver den amerikanske historikeren Roger Daniels. Den virkelige tragedien lå i at valget av kriterium var så vulgært diskriminerende. Og i sin blinde redsel for farene forbundet med immigrasjon, kom amerikanske myndigheter i årene framover mot andre verdenskrig også til å stenge grensene for de som flyktet fra tyranni og død. Loven fra 1924 ble i praksis, med visse modifikasjoner på 1950-tallet, gjeldende fram til 1965. Europa endret rolle etter 1945. Det ble et kontinent med en betydelig innvandring. Også innvandringen til USA fortsatte, selv om Ellis Island var lagt ned og i dag er museum. Nye rekrutteringsområder ble viktigere, og det kom mange spansktalende fra Mexico og Karibia. Zangwills visjon gikk ikke i oppfyllelse, og Roosevelt hadde ikke nådd sine mål. Den nye superamerikaneren var ikke dukket opp. Rasene levde ikke sammen, og bindestreksamerikaneren eksisterte i beste velgående. Kanskje tida nå var kommet for å finne nye, mer passende metaforer? En av dem gikk ut på å sammenligne det amerikanske samfunnet med en salatbolle. Utgangspunktet var de strukturelle ulikhetene med basis i fordommer, som alltid hadde vært tilstede og regulert forholdet mellom rasene i USA. Før endringer kunne skje, måtte en forandre strukturene der disse holdningene og stereotypiene ga mening. Mens «alle» skulle gi sitt bidrag i smeltedigelen, så ville tilhengerne av salatbollemetaforen flytte fokus fra individ til gruppe. De hevder at selv om du strør litt pepper i havet, så vil det fortsatt smake salt. De avviser ideen om at det finnes én felles eller én nasjonal kultur i USA som alle eller flertallet av borgerne identifiserer seg med. Derimot finnes en samling av gruppekulturer som er basert på strukturelle gruppeforskjeller innenfor de nasjonale grensene. Til forskjell fra smeltedigelen beholder gruppene i salatbollen sin integritet som grupper, ellers ville det jo blitt grønsaksstappe! De får anledning til å eksistere og utvikle seg som grupper uten hensyn til deres bidrag for å skape en nasjonalstat eller -kultur. Opphengt i bildet av smeltedigelen har mange amerikanere problemer med ideen om salatbollen. Olav Tysdal er universitetslektor ved Universitetet i Stavanger