Valgkampen er igang og jeg går med rødgrønt bånd. Det er stas – nå skal vi gjøre et annet Norge mulig! Så går jeg over Youngstorget og ser slagordet henge der: «Nytt flertall – ditt valg!» Det er store bokstaver på et stort banner, men budskapet faller meg så smått. For er flertall i seg selv det viktigste? Er det ikke noe mer vi vil? Høyresiden vil mer. Det har de sagt selv. «Nå skal det handle om ideologi!» sa de selvsikkert på valgkampåpningen og tok dette farlige i-ordet i sin munn, det som har vært nesten forbudt siden murens fall. De gjorde det klart at samfunnsutviklingen også må tenkes i store linjer, at politikken er reell, at det finnes overordnete og store spørsmål. Nedover Torggata, forbi uteliggerne ved Jakobskirken. «Kjære Jens og Kristin,» tenker jeg, «gi meg en himmel!» Jeg vil ha noe å tro på. Jeg ønsker meg en himmel over det rødgrønne prosjektet, en stor fortelling som treffer oss i ryggmargen, gir oss hjertebank og giv. Noe som viser at høyre og venstre ikke bare er et skille på enkeltsaker, men at det er et valg mellom ulike framtider. Over Akerselva, på broen med alle eventyrfigurene. Det er mye vi kunne bygd en stor fortelling på. Det fins mye underliggende frustrasjon over den kommerse invasjonen av hverdagen med tusenvis av upraktiske og tidkrevende markedsløsninger. Hvorfor må jeg bruke krefter på å vite hvilken strømleverandør som til enhver tid er billigst? Hvorfor må jeg forholde meg til reklame som tyter fram overalt på gater og torg? Hvorfor blir jeg anbefalt å tegne privat pensjonsforsikring i tillegg til den offentlige? Vi er mange som er slitne av en sånn utvikling. Vi er mange som skjønner at frihet for hver og en bare kan sikres gjennom gode, fleksible fellesskapsløsninger. Derfor var det de rødgrønne som på valgkampåpningen kunne snakket om lokaldemokrati og valgfrihet for enkeltmennesket. Det er jo vår politikk som skaper muligheter for alle og hver især.