Det kan se ut som om SVs valgkampmaskin fusker ved inngangen til valgkampen, ikke ulikt forrige valg, da Kristin Halvorsen måtte innrømme at hun hadde spist for mye Møllers tran etter partiets utspill om utstrakt lokaldemokrati i skolen. Nå er det gratis skolemat partiet har valgt å profilere seg på. Mens hele Norge snakker om kunnskapsforfall i skolen, er Kristin Halvorsens oppskrift på «superskolen» en time gym om dagen og gratis skolemat. Vi skal ikke drøfte partiets skolepolitikk her, selv om den nå i økende grad utsettes for kritikk. Det som for oss er problemet, er at partiet i så liten grad velger å konsentrere seg om det som er hovedspørsmålene i valgkampen. Dermed misbruker det en sjanse til å profilere seg som en parti for et solidarisk velferdspolitikk og som en garantist for at en ny sentrum/venstre-regjering virkelig vil sette en stopper for de siste årenes markedsliberalistiske kurs. Og er det bare jeg som synes at partiets tre hovedslagord i valgkampen: «Vi kan lage verdens beste skole», «Vi kan utrydde fattigdommen» og «Vi kan gjøre Norge til verdens fremste miljønasjon», er vel overspente? «Verdens beste skole»?Det er uforståelig for oss at SV ikke bruker mer tid i valgkampen på å tydeliggjøre forskjellene mellom den sittende regjeringens markedsliberalistiske offensiv og hovedstolpene i en alternativ og solidarisk velferdspolitikk. Og en slik tydeliggjøring er viktig, ikke bare fordi det vil føre til en god og klargjørende valgkamp, men også fordi alle meningsmålinger viser at et solid flertall i befolkningen virkelig ønsker en mer solidarisk og fellesorientert kurs. I forrige ukes Morgenbladet minte filosofen Arne Johan Vetlesen oss om hvor viktig det er å tydeliggjøre disse forskjellene. Vetlesen viser til den amerikanske skribenten Thomas Frank, som i en amerikansk kontekst har påvist de skremmende konsekvensene av at markedet blir synonymt med samfunnet. Frihet vil da handle om frihet til å gjøre valg i markedet, og dess mindre regulert markedet er, desto friere vil menneskene oppleve at de er. Dermed framstår markedet som samfunnets revolusjonære kraft, mens alt som smaker av stat og offentlige myndigheter virker hemmende. I dette perspektivet kan Erna Solberg og Morten Meyer framstå som «frigjørere». Men i møtet med virkeligheten sprekker denne argumentasjonen, slik Haakon Lies utspill mot eldreomsorg med stoppeklokke var et godt eksempel på.Det å drive tilbake den borgerlige offensiven er ikke bare viktig, men er også det avgjørende spørsmålet i valgkampen. Samtidig er det en «vinnersak» for venstresida. De middelaldrende og eldre velgerne – ikke minst alle de som har stemt sosialdemokratisk eller lenger til venstre, men også mange tidligere høyre- og sentrumsvelgere – ser helt klart behovet for å gjenreise den solidariske velferdspolitikken. Men det samme gjør også yngre og velutdannede velgere. En fersk dansk undersøkelse utført av avisa Information blant velutdannede mellom 30 og 45 viser at nettopp disse gruppene er svært opptatt av fellesskapsløsninger.