Først nektet regjeringen Senterparti-leder Åslaug Haga å være med i den norske delegasjon til WTO-forhandlingene i Genève, og UD nektet å informere henne i Genève da hun likevel valgte å dra. Deretter har utenriksminister Jan Petersen servert den utrolige påstanden at han frykter at en rødgrønn regjering vil isolere Norge utenrikspolitisk. Åslaug Haga er ifølge meningsmålinger den partilederen som er mest markert på utenrikspolitiske spørsmål. En kan jo lure på om utenriksministeren mener utenrikspolitikk er den politikken Høyre til enhver tid fører. Men utenrikspolitikk handler om et lands samkvem med andre land for å sikre langsiktige interesser for landets befolkning. Storbritannia og USA er land som har definert sin utenrikspolitikk imperialistisk – de skal bruke økonomiske, politiske og militære midler til å sikre sine interesser i utlandet. De nordiske landene og andre land som tradisjonelt var med i «gruppen av likesinnede land», viste en større respekt for at svakere land skulle få anledning til å følge sine interesser også. En langsiktig fredstenkning mente de best ville kunne oppfylles ved at alle lands befolkninger kunne ha innflytelse over sin framtidige utvikling. FN-pakten er en modell for denne tenkningen som også gir en fleksibilitet til å velge utviklingsvei. Den sittende regjeringens utenrikspolitikk har fjernet seg fra FN-pakten, blitt mer imperialistisk og mer markedsfundamentalistisk, og Norge har blitt med i krig uten FN-mandat. Kanskje det er det Petersen frykter vil bli endret? Under dagens globalisering må utenrikspolitikken endre seg. I stigende grad blir innenrikspolitikk utenrikspolitikk – og omvendt. Handlinger som foretas i Norge kan få vidtrekkende konsekvenser i andre land og for kommende generasjoner. Utenrikspolitikken kan skape fattigdom eller arbeidsplasser, den kan bidra til å ødelegge naturgrunnlaget, eller å hindre omfattende ødeleggelse. Globaliseringen og økonomiens ekspansjon i alle deler av vårt samfunnsliv skaper vinnere og tapere, og taperne ser ut til å være i flertall globalt. Utenrikspolitikken kan bidra til å øke denne ekspanderingen ved å følge snevre økonomiske interesser og la økonomien dominere. Men den kan også bidra gjennom globalt samarbeid til å kontrollere økonomiens ukontrollerte vekst og fokusere på samarbeid om demokrati, utdanning, miljø, velferdsgoder, trygge arbeidsplasser og overskuddsdeling av arbeid og ressurser. Næringslivet kan få rimelige og forutsigbare rammevilkår med stabile sosiale og miljømessige betingelser. Det er en naturlig del av en kursendring, ikke en motsetning som Petersen vil ha det til. De valgene vi står overfor i dag, handler ikke om å være åpen eller lukket, slik Petersen søker å forenkle spørsmålet til, men om hvilke interesser utenrikspolitikken og Norges dyktige utenriksbyråkrati skal jobbe for. Vi vet ikke hvilken utenrikspolitikk en ny rødgrønn regjering kommer til å følge. Gitt at WTO-forhandlerne i UD ikke har fått nye instrukser under de skiftende regjeringene de siste 10-15 årene – bortsett fra den nåværende – er det ikke sikkert politikken endres stort med en ny regjering. De som kan bidra til et regjeringsskifte og et skifte i utenrikspolitikk, fagbevegelse, matprodusenter, folkelige bevegelser med solidaritets og miljøengasjement har i dag et bredt internasjonalt kontaktnett. De har ikke bare sett at økonomisk ekspansjon skaper fattigdom og marginalisering, men de jobber for konkrete endringer – innenriks- og utenrikspolitisk. En verdimessig endring i utenrikspolitikk krever mobilisering, ikke bare på valgdagen.