»Are tourists more important than the poor?» Dette spørsmålet blir i disse dager rettet mot borgermesteren i Chicago, Richard M. Daley, i en kapret PR-kampanje som startet i byen i vår. Menneskene bak kampanjen slår fast at Daley har samlet inn over 450 millioner dollar til den nye attraktive Millenniumsparken som ble åpnet i Chicago sommeren 2004 – men samtidig gjennomførerer byen en storstilt byfornyelsesplan, hvor områder som tidligere ble regulert for sosial boligbygging nå blir solgt til stor fortjeneste for private utbyggere. FN har erklært denne byfornyelsesplanen for rasistisk og i strid med menneskerettighetskonvensjonen. Kritikken er hard å svelge for borgermesteren: Chicago er verdenskjent for sin storslagne arkitektur og innovative arkitekter. Men byen er dessverre også kjent for å være en av USAs mest segregerte og har huset en av landets største ghettoer. Chicago Housing Authority (CHA) lanserte derfor i 1992 en omfattende byfornyelse for å ordne opp i den sosiale boligbyggingen og forsøke å bli kvitt segregeringen. CHAs byfornyelsesplan, «Plan for Transformation», er budsjettert til rundt $1,6 milliarder dollar (10 milliarder NOK) og inkluderer rivning av 14.000 offentlige boliger og omflytting av mer enn 20.000 mennesker innen 2009. Planen er å fornye de såkalte «isolerte» kommunale boligområdene og gjøre dem om til mer integrerte nabolag, såkalte «mixed income» nabolag. Det ble forhåndsberegnet at bare elleve prosent av de tidligere beboerne var kvalifiserte til å flytte tilbake til det fornyede området, og det har kommet sterk kritikk mot begrepet «mixed income».For å møte kritikken lanserte CHA sent i fjor en offentlig kampanje som skulle fornye og forbedre bildet av CHAs byfornyelsesplan, under slagordet «This is CHAnge». PR-kampanjen var utformet av det internasjonale reklameselskapet Leo Burnett, og frontet tidligere beboeres som skrøt av byfornyelsen CHA hadde satt i gang. En plakat i kampanjen viser studenten Lotoya Wolfe. Hun vokste opp i det beryktede ghettoområdet Robert Taylor Homes, og ønsket bare én ting: Å komme seg bort fortest mulig. Lotoya var lei pistolskudd og gjengaktivitet, og brukte derfor all sin tid på å gjøre det bra på skolen. Lotoyas vilje til å fornye seg – mot alle odds og til tross for sin oppvekst i ghettoen – blir i CHAs byfornyelsesplan fremstilt som del av Den Amerikanske Drømmen. Lotoya kan også huske da den første høyblokken ble revet: «It was real change. She could finally see all the way down State Street, and for the first time, she felt free».Men så ble CHAnge til CHAos. Fredag 27. mai 2005 ble CHAs PR-kampanje kapret av en gruppe engasjerte innbyggere i Chicago. De kopierte utformingen av kampanjen i minste detalj, men gjorde om slagordet til «This is CHAos» og innholdet til en skarp kritikk av Chicagos sosiale boligpolitikk og privatiseringspraksis. Det ble laget en alternativ hjemmeside for Chicago Housing Authority, en informasjonsavis om CHA, og flere tusen «alternative» plakater erstattet CHAs originale plakater. Mens CHAnge-kampanjen tok i bruk beboernes positive opplevelser, ønsker CHAos-kampanjen å få frem det de mener er virkeligheten. De mener flesteparten av de tidligere beboerne i de kommunale boligblokkene har fått det verre etter den store omorganiseringen, og ofte blir alenemødre og barn rammet hardest. CHAos-kampanjen tar i bruk «alternative» uttalelser fra fem av de mest innflytelsesrike personene som er involvert i byfornyelsesplanen til CHA, inkludert borgermester Daley. Disse representerer de politiske og økonomiske drivkreftene bak den nye planen – som ifølge CHAos-kampanjen gjør profitt på privatisering av offentlig landjord og sosiale rettigheter. På mange måter er Robert Taylor Homes – Lotoyas hjembydel – et monument over Chicagos feilslåtte boligpolitikk. Den er oppført i 1960-62, og resultat av de i utgangspunktet sosialistiske grunntankene bak boligplanleggingen i Chicago etter andre verdenskrig. Byens høyblokker ble bygget etter Le Corbusiers (1887-1965) funksjonelle byggeprinsipp – arkitekten Ludwig Mies van der Rohe (1886-1969) og den sosialistiske byplanleggeren Ludwig Hilberseimer (1885-1967) var direktører for hver sin avdeling ved Illinois Institute of Technology i Chicago. Mies og Hilberseimer hadde begge bakgrunn fra Bauhaus-skolen, og var opptatt av å forene kunst, håndverk og byplanlegging i en ny formal helhet, med en viss svakhet for store, utopiske gigantprosjekter. Men Chicago-prosjektet ble fullstendig mislykket, fordi samfunnsforholdene i USA slett ikke var mottakelig for Bauhaus' radikale, sosialistiske ideer og eksperimenter. Bokstavelig talt var det bare skallet av en slik estetisk og politisk ideologi som ble stående. Robert Taylor Homes besto av 28 høyblokker i 16 etasjer bygd i betong, reist på et område enormt område, omringet av motorvei og jernbanelinje. Da blokkene sto ferdig i 1962, huset de 27.000 arbeidsløse leietakere med afro-amerikansk opprinnelse, i sin tid verdens største sosiale boligprosjekt. Men prosjektet ble ikke fulgt opp med sosiale virkemidler som arbeidsmarkedstiltak eller undervisningstilbud. Prosjektområdene ble derfor raskt gjenstand for omfattende kriminalitet, rusproblemer og vold.