Verken Helle Vaagland (Klassekampen, 30. juli) eller Liv Bjørnhaug Johansen (Klassekampen, 8. august) går det norske helsevesenets praksis etter i sømmene når de diskuterer amming. Svigerinna mi fikk smake denne da hun for et par år siden fødte min første nevø. Da jordmora la gutten på brystet hennes kom det nemlig ikke melk. I utgangspunktet hadde hun ingen ting i mot helsepersonalets krav om at hun bare skulle la ungen fortsette å suge. Pulvermelk var ikke bare tvilsomt for ungens utvikling, den avbrøt også hennes begynnende melkeproduksjon. Men lange ammerunder forandret ikke på noen ting. Tross lange økter var hun var ikke i stand til å produsere mer enn et lite drammeglass. Helsepersonalet svarte at erstatningsmelk ikke kom på tale. Bare hun beit sammen tenna og fortsatte, skulle hun se at naturen ville løse problemet til slutt. Etter tre døgn satt hun fremdeles med tomme, nå istykkersugde pupper, og et spebarn som hadde grått, skreket og klort opp ansiktet sitt i raseri over ikke å få mat. Utenfor helsepersonalets hørevidde ringte hun faren sin, og ba ham komme med så mange ferdig oppvarmede tåteflasker som det var plass til under jakka. I hemmelighet delte hun smuglermelken med de andre mødrene som heller ikke hadde klart å mette ungene sine. De av mine venninner som har født de siste årene, nikker til denne historien. De adlyder helsepersonalet av frykt for å gjøre noe fryktelig galt. Men de tror heller ikke at sult i livets første dager kan være særlig sunt for ungene, og de forteller om hvordan det er å se på seg selv som ubrukelig og hjelpeløs. Jeg har ikke unger sjøl, og kan bare forestille meg hvordan det er å ligge på ei fødestue. Men jeg husker tydelig hvordan min morsgenerasjons kvinner på sytti- og åttitallet fortalte om strenge isolasjonsregimer etter fødselen. Gamle forestillinger om ureinhet bleiholdt oppe av helsevesenets medisinske argumenter. Jeg tror ikke det er så veldig langt mellom den ensomheten de snakket om den gangen, og de følelsene svigerinna mi fikk kjenne på før melkeflaska kom fram.«Jævla ammemafia,» svarte hun da jeg kom på besøk og spurte hvordan det hadde vært å sette nytt liv inn i verden.