Direktør Robert Hermansen i Store Norske Spitsbergen Kulkompani gliser i Dagens Næringsliv. 30. juli går tittelen på side 13 over hele siden: «En ny kullalder». Kullprisene stiger fortere enn oljeprisene, Hermansen er skråsikker på rekordomsetning. Tidligere har han sagt han vil bli gaselle, sånn rosa gaselle som DN kårer etter hvor raskt bedrifter vokser. Endelig hadde Store Norske klart seg uten statsstøtte noen år. Endelig ble det presentert millionoverskudd. Hermansen svulmer, og overskuddet nyter også Svalbards befolkning godt av, det er Store Norske-penger til ditt og til datt og et solur. Men tilbake til 30. juli og hele poenget: For før Hermansen rekker å slå opp et glisende bilde av seg selv i avisa, før klokken 06.30, begynner det å brenne. I et plastrør. I helgen brant det fortsatt. Det veltet ut røyk fra en av Norges to kullgruver, den største. Gruver er risky business. Det vet vi fra Kina og Russland og stadige ulykker. Vi vet det fra Svalbard også. Tidligere i sommer omkom en gruvearbeider i den samme gruva i Svea Nord. Hallgeir H. Langeland fra SV hevet røsten og ville legge ned hele gruvedriften. Kull er tross alt svært lite miljøvennlig. Han ble høvlet ned. Det passet seg ikke å komme med den slags forslag etter en ulykke. Dessuten har det alltid vært viktig med tilstedeværelse i ishavet. Det er det fortsatt. Men Longyearbyens to andre søyler, forskning og turisme, vokser seg stadig stødigere. Og folketallet på Svalbard har for lengst passert statens ønsker og nærmer seg raskt 2000. Hvor mange mennesker trenger man egentlig for å hevde suverenitet på og rundt en øygruppe? Det er vanskelig å stille dette – og Langelands spørsmål – i Longyearbyen. Det passer seg ikke. Det passer seg aldri. I går skulle brannen være slukket. Store Norske mister produksjon på rundt en million tonn kull i år. Gruveutstyr for minst hundre millioner er gått tapt, ifølge Aftenposten. Men mens vannet ble pumpet inn, ble de rådende meninger styrket. Radio og aviser snakket om kulldriftens betydning, for menneskene, for historien, for økonomien, arbeidsplasser, skolen, butikken, puben. Hermansen kan slappe av – selv om han ikke blir gaselle i år, slutter ikke Store Norske å vokse. Store Norske er hjertet til Svalbard. Kjærligheten blir ikke mindre av at hjertet står i brann.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Sanninga om vitskapen
Det er noko uroande i debatten som har gått føre seg i Klassekampen om vitskap og sanning. Nokre av dei som har kome med utseiingar meiner tydelegvis det finst ei overordna vitskapeleg sanning. Dei meiner at om ein i sosiologien tek ope parti for undertrykte grupper vil ein ikkje kunne nå ei slik sanning. Desse påstandane kjem i ei tid da det er heilt klart at sanningsomgrepet, dersom det tyder noko meir enn å spele med opne kort i forskinga si, er like i utakt med røyndomen som det alltid har vore. Ei einaste sanning finst ikkje. Det avgjerande er kva interessar som skal verte innfridde. Dei autoritære liberalistane vil tvinge på oss eit syn om ei objektiv sanning som ligg der framfor oss om vi berre ikkje vel å ta parti. Deira syn er ikkje mindre subjektivt enn noko anna, dei har berre den frekke haldninga at dei trur seg frie for slikt jordisk smuss i si opphøgde omgang med den sosiale røyndomen.