Sommerens debatt om feminisme som politisk og vitenskapelig inspirasjonskilde, har vekslet mellom to ulike posisjoner: Noen erklærer at sannhet må komme først, og at feminisme som ideologi derfor kan være en kilde til forgiftning og undergraving av kunnskap. Mens andre påpeker at selve sannhetsbegrepet og særlig hvordan det er blitt brukt i et vitenskapssamfunn som har vært mannsdominert, også må kunne utsettes for granskning. De uenigheter som er kommet frem, dreier seg ikke om hvorvidt det er betimelig å stille spørsmål om forholdet mellom vitenskap og politikk for kvinne- og kjønnsforskningen. Det syns nok de fleste. Men la oss ikke blande kortene mer enn nødvendig. Det finnes de forskere som anser sannhetskriterier for å være veletablert, og de som vil utfordre og diskutere dem. Og blant kvinne- og kjønnsforskere finnes det noen som gjennom empiriske studier er blitt særlig opptatt av kvinners fornuft og moralske vurderinger, og som har brukt dette som en inspirasjonskilde for å kritisere, utfordre og utvide mer etablerte moralske og sosialfilosofiske begreper.