Også islam har en stor mystisk tradisjon.

Jeg husker første gang jeg traff en Kabbalist, det må være femten år siden og jeg syntes det var uendelig eksotisk. Han var riktignok ikke jøde, men faktisk en vanlig sekulær fransk katolikk, men altså med interesse for den jødiske mystikken. Jeg tror han var begeistret selv også fordi det var så ekstremt, og i dag gremmes han sikkert over at det som en gang var et undergrunnsfenomen til ære for de spesielt interesserte nå er tabloidisert på det groveste. Så det er mulig at han rett og slett har blitt sufist. For det er sufismen som nå er den nye undergrunnsreligionen, og det vil sikker gå minst en halv generasjon før noen av superstjernene flagger at hun er en muslimsk mystiker. Ordet sufi kommer av det arabiske «suff», som betyr ull, og henspeiler trolig på den enkle ullkappen de første sufistene bar som tegn på askese og verdensforsakelse. Sufismen oppstod ganske parallelt med islam, og ble i siste halvdel av 600-tallet drevet fram av muslimer som ønsket å vende tilbake til islams nøkterne levesett og ikke ville la seg forføre av rikdommen som flommet innover det muslimske riket. Blant de første store sufimestrene fremheves Hasan fra Basra (642-728). Også kvinner sluttet seg til sufismen, og folkediktning vil ha det til at sufimester Rabia al-Adawiyya (717-801), også fra Basra, hadde en heftig diskusjon med Hasan om forholdet mellom kjønnene. I Rabias skrifter fremheves det at det er viktig å unngå at askesen blir et mål i seg selv. Den skal være et virkemiddel for å oppnå den rene og uselviske gudskjærligheten. Hun er regnet som den første til å vektlegge denne kjærligheten som senere har blitt et av kjernepunktene i sufismen. Mens islams gudsbilde ofte kan ha en enorm avstand til guden, er det i sufismen lagt vekt på de passasjene i Koranen som preker nærhet til gud. Det er den ekstatiske nærheten til det guddommelige som er målet. For å komme dit hen brukes en spesiell form for lovprisning som kalles dhikr med faste bønneformularer, pusteteknikker og kroppsbevegelser. Også musikk, sang og en egen rituell dans brukes for å nærme seg den mystiske enheten med gud. Sufitradisjonen utviklet mange ulike doktriner, noen av dem kom til å stå i et motsetningsforhold til de rettslærdes islamsforståelse, og flere sufimestre ble henrettet for blasfemi. Den store filosofen al-Ghazali (1058-1111) forsøkte i sitt hovedverk Religionsvitenskapens fornyelse å bygge bro mellom sufisme og ortodoks rettstenkning, men fortsatt finnes det rettslærde autoriteter som ikke anerkjenner sufismen som et reelt utrykk for islam. Fra 1100-tallet vokser det frem egne sufistiske organisasjoner, men det finnes ingen krav om sølibat for sufier, og mange sufimestre har utøvet et yrke ved siden av sin religiøse praksis. I dag er den islamske mystikken i ferd med å innta den kristne nyreligiøsiteten. Skriftene til sufisten Hamid Ali Almaas har en stor tilhengerskare blant såkalte sekulære kristne som søker en intensitet i sitt forhold til verden og til gud. At dette spranget ikke er et stort sprang kommer av at det mystiske gudsbildet i de to religionene – med vekt på nærhet og kjærlighet – er nærmest identiske. Om vi tar utgangspunkt i mystikken ser vi altså at det slett ikke er umulig med en felles tilbedelse av Gud og Allah og Jahve.