Siden 9. april 2003, da Bagdad ble invadert av utenlandske tropper, har vi fått høre at internasjonalt nærvær er nødvendig for at irakerne skal få det bedre. Siden den gang har det meste gått verre. 129.000 drepte. Okkupasjonstroppene står ansvarlig for et overveiende flertall av de sivile tapstallene. Vannmangel, fattigdom, elektrisitetsbrudd, tortur, tilfeldige fengslinger, menneskerettighetsbrudd og krig er bare noen stikkord. Dessverre fremfører Changemaker ved leder Jens Aas-Hansen i Klassekampen 28. juli samme sort argumenter som dagens okkupasjonsapologeter. Riktignok er innlegget motsetningsfylt, «landet er okkupert» skriver Aas-Hansen – ja visst, men fortsetter med å hevde at det er «helt nødvendig med internasjonal tilstedeværelse for å hindre blodsutgytelse og konflikter i den fasen landet er i nå». La oss først slå fast at mitt formål med denne debatten er å diskutere FN i Irak, ikke FN i hele verden. Jeg ser ikke på FN som «fredens sakrament» og mener FNs rolle må vurderes konkret fra sted til sted. For Aas-Hansen ser det ut som om FN er mirakeloppskriften på alle problemer. At tolv år med skyhøy barnedødelighet gjennom FNs sanksjonsprogram mot Irak ikke rokker mer nevneverdig ved FNs legitimitet enn at Aas-Hansen nøyer seg med å referere til at «FN har helt klart gjort sine tabber» får vi la ligge. Det finnes nemlig mer enn nok årsaker til å stille store spørsmålstegn ved FNs legitimitet i Irak ut fra det som skjer i dag.