Jeg vet ikke hvorfor jeg drar med meg folk ut i naturen, hvorfor jeg insisterer på at de skal tråkke stier sammen med meg, vasse myrer, klatre brattheng, rusle fjærer og hoppe opp og ned svaberg, bare for at jeg skal vise dem STEDET. Stedet som plutselig ligger der, et sted som ikke er undervegs, et sted som griper fatt i meg, får meg til å betrakte med alle sansene i ivrig leit. Forresten, det er ikke heilt korrekt, – det er vel sansene som blinker ut STEDET. Som får meg til å stoppe opp, lytte og glane og lukte og føle.