Dagene etter
Om tre uker bor jeg i en majestetisk bygård med franske vinduer. Sånne vinduer som egentlig er dører, og som vel egentlig burde åpnes mot en balkong med potter med friske urter. Men i stedet for en balkong er det satt opp et gitter som dekker halve åpningen. Men det viktigste er ikke alltid å komme ut til verden, men at verden kan komme inn til meg. I en by trenger man aldri være helt alene, aldri helt.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent