I 20-30-tallets Paris fant det en gang sted en samtale ved et kafébord. Det var to ivrige filosofistudenter, ivrig opptatt med å diskutere filosofiske problemer. Over kaffe og røyk virvlet de seg lenger og lenger inn i en tilstand av opphøyethet, slik man kan få når man diskuterer noe virkelig viktig med noen. Når man føler at man berører hverandre intellektuelt. En herlig følelse, også for disse to som nysgjerrig på livet og kunnskapen testet hverandres resonnerende evner. Plutselig ble idyllen brutt, da den ene av debattantene sa noen ord som skulle vise seg forløsende og undertvingende på en og samme tid. «Men det der sier du bare fordi du er kvinne!» sa den ene studenten til den andre, og i samme øyeblikk, fortelles det, skjønte Simone de Beauvoir at hun ikke kunne bli filosof. Hennes utsagn om verden hadde ikke allmenngyldighet, av den grunn at de falt over leppene til en kvinne. De Beauvoir måtte bli feminist i stedet. Mark måtte ryddes før kvinners utsagnsverdi kunne få allmenngyldig kraft, og når ingen andre hadde gjort jobben, så hun altså ingen annen løsning enn å ta tak i arbeidet. På siden av de allmenngyldige sannheter måtte posisjonen fra Den Annens side utforskes og kritiseres, som et politisk prosjekt. Og her, på siden av det allmenngyldige, er feministisk forskning fortsatt fanget, enten av seg selv eller de som står i midten. Feminismen vet den er politisk, og at den utfordrer vedtatte sannheter, men er den derfor uvitenskapelig? Er en politisk jakt ute i Det andre i større fare for å være uvitenskapelig enn en tryggere reise i fortsettelsen av den vitenskapelige kanon