Er drømmer virkelige? Det er jo bare en drøm pleier vi å si, men det er vanskelig å ikke bli skeptisk til noen som for eksempel angriper barna dine i en drøm. Og hvis jeg drømmer at noen som står meg nær dør, prøver jeg alltid å ta kontakt neste dag, bare for å få høre at alt er i orden, sånn for sikkerhets skyld. Nylig har et utvalg av Carl Gustav Jung sine skrifter og foredrag om drømmer blitt oversatt til norsk. På første side slår Jung fast at det er holdningen til det ubevisste, altså til drømmenes opphav som bestemmer våre holdninger til drømmer. Denne holdningen bestemmer faktisk mer en bare det. Drømmer er et av fenomenene i vår tid som ligger i krysningen mellom ulike verdensbilder. Hva vi mener om drømmer, sier en del om hva vi tror et menneske dypest sett er. Med et rent materialistisk menneskesyn er det noen som mener at det vi opplever i drømmer bare er en slags avfallsprodukter etter dagens sanseinntrykk. At drømmer kan oppleves som dypt meningsfulle, om en uforståelige, er ifølge dette synet rett og slett en innbilning fra drømmerens side. De fleste er enige om at drømmer har noe med psyken å gjøre, men hva er egentlig psyken? Det dreier seg om den delen av mennesket som ikke er materielt, men som på uklar måte er forbundet med vår materielle side. For med den berømmelige «decartianske splittelsen» mellom ånd og utstrekning er det alltid litt i det blå akkurat hvordan man skal tenke seg denne sammenhengen, sånn rent konkret. Uansett: med en gang man etablerer at mennesket har en immateriell side som drømmene stammer fra, blir det et spørsmål om hvor denne har sitt opphav. Det var nettopp her Freud og Jung brøt fra hverandre etter et langt symbiotisk far og sønn forhold, og hvor Jung ble gal og Freud ble desillusjonert. Begge utviklet en slags mellomvei. Freud fastholdt at man måtte ha et materialistisk ankerpunkt for psyken som «et bolverk mot okkultismens grumsete vann» som han sa. For ham ble det som kjent seksualiteten, men det er i dag bred enighet om at seksualitet som opphav til nesten alle psykiske fenomener er overdrevet. Jung derimot tok sitt synspunkt helt ut den andre veien, og han kom fram til at man ikke kan studere menneskets psyke uten også å ta med en åndelig dimensjon, og så ble han mystiker. En av de neojungianske retningene – altså tradisjonene etter Jung – kalles de arketypiske. Denne retningen tar hans ideer om det ubevisste helt ut i sin ytterste konsekvens og ender opp med et drømmestandpunktet i den motsatte ytterligheten av materialistene. Her menes at vi i drømme kommer i kontakt med en rent psykisk eller åndelig verden, som eksisterer helt selvstendig i forhold til vår materielle verden, og at det også er denne psykiske verdenen vi kommer til når vi dør. Og hvis man skal være ærlig, og det bør en jo, må man ta et valg: er drømmene materialistiske eller åndelige? Fordi vi er så strengt opplært til å skille kritisk tenkning og religion – til å opprettholde den «decartianske splittelse» – blir de fleste tåkete i blikket og får sand i maskineriet når man spør: Hva slags vesen er du og dine medmennesker egentlig? Ånd eller ikke ånd? Og når du drømmer, hva gjør du da? Kvitter deg med dagens sanseinntrykk eller besøker dødsriket? Helene Næss er religionshistoriker og skriver om religionsrelaterte emner på tirsdager i Klassekampen.